Hele familien på tur til Tanzania

Status pr. 13.08.05: Nå er vi hjemme igjen (sukk...) - Nå må vi spare til neste tur. Når blir det?

Nedenfor finner du et punktvis sammendrag av det vi har opplevd. Ved å klikke i sammendraget hopper du direkte til det aktuelle stedet i dagboka:

• Forberedelser: Daniel og Jonas har fått fri fra skolen og jeg har fått lov til å ta meg ferie. Safarier planlegges.
• Cecilie reiser: Nå har Cecilie og resten av gruppa reist til Tanzania. håper hun ikke har glemt for mye...
• Vi reiser: Dette har vi ventet på! Nytt kontinent og en helt ny kultur...
• Safari: Daniel, Jonas og jeg dro på bilsafari til Tarangire nasj.park, Lake Manyara nasj.park og Ngorongoro-krateret. Safarien ble avsluttet med morgenjakt sammen med buskmenn like ved Lake Eyasi.
• Flytur til Serengeti: Hele familien leide fly og fløy til Lobo langt nord i Serengeti. Neste dag fløy vi sørover og så enorme gnuflokker.
• Slappe dager: Etter turbodager med safarier og flyturer ble det noen dager med deilig "slæpp off" og sløveri.
• Hjemreisen: Trist, men sant. Nå er vi hjemme og klør gamle insektstikk.

Kart: Her finner du linker til oversiktskart og kart fra bilsafari og flytur.

Cecilie har vært i Tanzania i ca. en måned for å skrive på en prosjektoppgave hun har i forbindelse med sosionomstudiene. Hun tar en fordypning i studiene som kalles for "Inter-inter". Dette er kortnavnet for "Fordypning innen internasjonale og interkulturelle tema". Hun reiste sammen med fire andre studenter til en kommune ved foten av Kilimanjaro i Tanzania: Marangu. Prosjektoppgaven tar for seg arbeid knyttet til HIV- og Aids-problematikken i dette området.

Dette påskuddet til å reise til Afrika kunne ikke vi andre i familien la gå fra oss, så vi begynte straks å tenke på hvordan Daniel, Jonas og jeg kunne gjøre en Afrikatur av dette. Skulle vi virkelig få oss en ny langtur allerede nå? For to år siden var hele familien i Australia, og da var vi på farten i to måneder. Det var imidlertid ikke duket for å være så lenge borte fra jobb denne gangen, så nå nøyde vi oss med 2 uker. Cecilie og resten av gruppa reiste til Tanzania 17.01.05 og de kom hjem igjen 18.02.05. Daniel, Jonas og jeg reiste nedover 06.02.05 og reiste hjem sammen med de andre.

• Nedenfor finner du dagboka vår. Jeg har intensjoner om å oppdatere og legge ut bilder daglig, - noe jeg helt sikkert ikke klarer...
• Oversikt over alle bildene finner du her.

Ons. 01.12.04: (gå til sammendraget)

Jiiiha! I dag har jeg fått vite at jeg får lov til å ta meg ferie fra jobben! Dette var den siste brikken som ikke var på plass, så nå er det duket for 12 dager i Afrika. Siden 12 dager er litt knapt, har jeg bestemt meg for å ikke ta noen tur opp på Kilimanjaro. Det vil ta for mange dager, - og dessuten er ikke den turen egnet for 9-åringer... Vi kommer nok til å prioritere å få med oss dyrelivet. I skrivende stund er det dyreliv jeg forbinder med Afrika, men det kan jo endre seg etter turen...

Man. 06.12.04: (gå til sammendraget)

Denne nettsiden er opprettet! - Det er gøy med dagbok på reiser, så hvorfor ikke legge den på nettet? Jeg lagde en tilsvarende nettside under vår Australia-tur for to år siden.

Tir. 07.12.04: (gå til sammendraget)

I dag har vi vært under nålen på Risvollan Reisemedisinske Senter! - Daniel, Jonas og jeg fikk hver vår sprøyte som vaksinerer mot gul feber. Cecilie skal jo være der nede mye lenger enn oss og måtte derfor ha ytterligere 3 sprøyter; tyfoid, meningokokk og hepatitt-B. I tillegg fikk vi en drikke-vaksine mot kolera og turist-diarré som skal drikkes 2 og 1 uke før avreise.

Tir. 28.12.04: (gå til sammendraget)

Nå har en plan for oppholdet i Tanzania begynt å ta form:

Den første uka drar guttene og jeg på en 4-dagers safari til bl.a. Ngorongoro (nord i Tanzania, se kart). Her kan man kjøre ned i et stort krater etter en kollapset vulkan. Her er det relativt frodig og det kryr av zebraer, løver og antiloper m.m. Vi tar denne safarien sammen med to ledsagere; en kombinert sjåfør / guide og en kokk. Kjøretøyet er visstnok en Toyota Landcruiser med åpent tak...

Jeg har syslet med planer om å leie fly i Tanzania, og har vært i kontakt med Kilimanjaro Aero Club. Der kan jeg leie fly, men det blir litt for mye styr å validere mitt norske flysertifikat i Tanzania. Bl.a. må jeg først avlegge en teorieksamen i Dar es Salaam, noe jeg ikke synes jeg har tid til. (I Australia var det enklere og vi var der mye lenger, så da tok jeg meg bryderiet å validere sertifikatet.)

Jeg har imidlertid fått gjort en brukbar avtale med flyklubben. Vi leier både fly og en kombinert guide og flyinstruktør. Dette betyr at jeg flyr som elev med guiden ved min side. Jeg har ingen erfaring med bushflyging i Afrika, så det er jo uansett greit å ha med noen...

Vi har planer om å dra luftveien til Serengeti (nord i Tanzania, se kart) den andre uken, enten med Kilimanjaro Aero Club eller med rutefly. Serengeti er kjent for sine mer enn millioner gnuer, massevis av andre gressetere - og alle rovdyrene som spiser gresseterne. Området strekker seg inn i Kenya, der det heter Masai Mara. Vi håper at Cecilie får tid til å være med på Serengeti-utflukten.

Cecilie kommer seg uansett på safari. Hun skal på safari sammen med andre i gruppa før guttene og jeg kommer nedover. Litt dårlig timing egentlig, men gruppen kommer til å ha mest fritid i begynnelsen av oppholdet, så da må det bli slik...

Lør. 08.01.05: (gå til sammendraget)

I dag har vi handlet digitalkamera og digitalt videokamera!

Den nye digitalkameraet, som er en Fuji Finepix S 5500, har 10x optisk zoom. Dette er godt å ha når man skal ta bilder av dyr. Linsa har en maksimum blenderåpning på 3.1 ved full zoom (forholdet mellom brennvidde og åpning, lavt tall betyr stort hull), noe som er ganske bra til denne forstørrelsen. Sammenliknet med linsene til mitt gode gamle Nikon Speilreflekskamera er det bare helt fantastisk... Dessuten er dette kameraet mye raskere å starte opp og ta bilder med enn det gamle digitalkameraet. Fuji'n har også digital zoom som utnytter ubenyttet oppløsning til å blåse opp bildet. Dette betyr at den digitale zoom'en kun er tilgjengelig når man ikke fotograferer med max oppløsning. Dette er fornuftig: Å zoom'e inn digitalt med full oppløsning er en jobb man kan gjøre akkurat like bra på PC'en i etterkant.

Videokameraet er en Sony HC16E med 10x optisk zoom og muligheter for inntil 100x digital zoom. Kan ikke akkurat si at det ble noe bra bilde ved 100x digital zoom... Kameraet har en tøff sak: Infrarød lampe og infrarød video. Lampa lyser opp foran seg med lys som er usynlig for oss pattedyr, men ikke for kameraet. På denne måten kan en få brukbar film i stummende mørke (les: det vi pattedyr oppfatter som stummende mørke). Lampa har ikke så lang rekkevidde, men det funker ganske bra på kort avstand.

Jeg får ikke lagt ut videosnutter fra videokameraet på nettet foreløpig. Grunnen til det er at en trenger FireWire for å overføre vidoen til PC'en, noe vi ikke har foreløpig... Digitalkameraet kan imidlertid ta videsnutter med lyd, så da blir det vel noen snutter på nettet allikavel...

Her er et bilde av nyanskaffelsene, - tatt med en av dem... Bildet er litt uskarpt, noe som skyldes lang eksponeringstid. Det hadde fungert dårlig med blitz i speilet...

Tor. 13.01.05: (gå til sammendraget)

Nå tror jeg at flyturen til Serengeti er på boks. Jeg tror jeg har booket plass til oss og Leandro (flyinstruktøren som skal være med) på en lodge i Lobo. Lobo ligger ganske langt nord i Serengeti, ikke så langt fra den Kenyanske grense (eller den Tanzanianske grense, som det sikkert heter i Kenya...). Med "Jeg tror jeg har..." mener jeg at damen i den andre enden kunne bekrefte at vi er booket inn og at jeg etter en stund fikk formidlet at jeg heter Jan-Otto. Etternavnet er jeg ikke så sikker på at jeg fikk formidlet... Håper det er plass til oss når vi dukker opp...

Å ringe til Afrika kan være en prøvelse: Forbindelsen blir gjerne brutt eller forstyrret noen ganger i løpet av en samtale: "Hello? - Hello? SPRAAAAAK - I can hear you, can you hear me?" Ny oppringning: "Hello! - It's me again...". Heldigvis har de ikke slike automatiske sentraler med merkelige menyer og tastetrykk de stedene jeg har ringt. Derfor er det i det miste det samme mennesket jeg får snakke med når jeg ringer opp igjen. Kjekt å slippe å begynne på nytt.

Har også prøvd e-post, men får som oftest ikke svar fra annet enn e-postdemonen som kan fortelle at den ikke fikk levert e-posten. Leandro er visst den eneste i hele Afrika som har oppegående e-post. (OBS: Denne uttalelsen er basert utelukkende på mitt meget snevre utvalg, og den statistiske verdien er skammelig lav...)

Man. 17.01.05: (gå til sammendraget)

Grytidlig i morges var det tid for avreise for Cecilie sin del. Klokken kvart på fire ble jeg vekket opp av Cecilie, som allerede hadde vært oppe en times tid for å gjøre de siste forberedelsene. Jeg hadde da en halvtime på å komme meg ut av REM-søvnen og inn i den våkne verden før jeg skulle kjøre henne til Værnes. Slik så bagasjehaugen ut.

Cecilie vekket ungene og sa "hadet" før vi satte oss i bilen og kjørte mot Værnes. Vi kjørte innom en av de andre studentene, Kine, som satt på til Værnes. Vi var på Værnes nesten en og en halv time før avgang, - det er faktisk godt å ha god tid. Her er et bilde av den ferdig-innsjekkede gjengen, - fra venstre: Heidi, Ragnhild, Cecilie, Elin Therese og Kine.

Da jeg kom hjem igjen i sekstiden sov ungene fortsatt, og det var enda lenge igjen til vekkerklokka skulle ringe...

Et godt stykke ut på kvelden fikk jeg meldingen jeg ventet på: De er vel fremme. Godt å høre! (eller var det lese?)

Ons. 19.01.05: (gå til sammendraget)

I dag sendte Cecilie ut følgende statusrapport:

Jambo!

Naa er det to dager siden vi kom hit. Inntrykkene er allerede mange. Vi er innkvartert i et stort fint hus med fire soverom, tre bad, stort kjoekken inne + ett ute. Dessuten har huset en kjempefin hage. Huset er visstnok Marangus reneste. Hushjelp og vakt har vi ogsaa.

Vi hadde omvisning i omraadet i gaar. Det er utrolig fint og frodig her. Vi skiller oss ganske mye ut og vekker derfor en del oppsikt. Ungene kommer ofte etter oss og hilser paa. Alle er veldig vennlige.

Vi fikk ogsaa omvisning paa sykehuset og Aids-klinikken. Antageligvis Afrikas reneste, og det er jo betryggende for oss.

Vi hadde ogsaa en kjempegod lunsj i gaar i eksotiske omgivelser.

Dette var alt jeg rakk i denne omgang. Ha det bra saa lenge!

Varme hilsner fra Cecilie

Og så vår nye føljetong, "Når Mamma er bortreist":

Når Mamma er bortreist -1: Hei! I dag spiste vi falukorv og gratinerte poteter til middag. I morgen blir det røkt laks med tacosaus og på fredag blir det vel geitost med restene av helgens skinke-sjy. På lørdag skal vi handle. Hilsen Pappa og guttene.

Fre. 21.01.05: (gå til sammendraget)

Ny statusrapport fra Cecilie:

Habari?

...hvordan har du det? Har som maal aa laere ett ord paa swahili hver dag. Er foreloepig i rute.

Vi har det fortsatt bare bra og trives veldig godt. I gaar hadde vi moete paa Angaza. Dette er en hiv/aids-klinikk som driver med forebygging, testing og raadgivning. Vi fikk mye info til oppgaven vaar.

I dag ble det en ikke planlagt fridag. Da gikk vi en tur fra der vi bor og til en liten foss med en dyp kulp. Her gikk det an aa bade, men vi hadde ikke med badetoey. Det hadde imidlertid noen av de som bor her. En gutt klatret hoeyt opp i fjellveggen for aa hoppe, men foerst forhandlet han med oss om betaling. Han tjente 2 dollar paa hoppet.

Oppfinnsomheten er stor naar det gjelder aa tjene penger paa turistene. Mange barn foelger etter oss og tilbyr seg aa vise veien til forskjellige severdigheter, mot betaling. Ellers er det ikke mange som ber om penger. Penner er imidlertid populaert og mange spoer om det. Vi er imidlertid meget tilbakeholdne. Ryktene gaar nok fort og man ville nok fort faatt en skokk med unger etter seg. Litt synd det...

Naa gaar snart tiden ut paa denne pc'n.

Ha det bra saa lenge!

Cecilie

Har sittet og lekt meg med mobiltelefoner og PC'en i kveld. Dagens oppdatering av denne web-siden er gjort med multippel forbindelse via 2 mobiltelefoner (en av dem med high speed). Tisammen 38.4 kbps. Nå burde det gå an å oppdatere web'en fra Tazania (men jeg lover ingen ting)...

Lør. 22.01.05: (gå til sammendraget)

I morges tok vi drikkemedisin mot turistdiarré. Dette er en mixtur som skal taes to uker og en uke før avreise. Den skal drikkes tidligst to timer etter forrige måltid og man må vente minst en time før man kan spise igjen. Vi valgte å starte dagen med medisin og så vente en time med å innta frokost. Daniel synes ikke at dette smakte noe særlig godt...

Dette var dagen for å gjøre noen innkjøp. Nå har vi alle hver vår pass-og-penge-lomme til å ha rundt halsen og under t-skjorta. Tanzania er ikke noe kredittkort-land, så selv om noen steder tar reisesjekker må vi allikavel ha med ganske mye dollar i cash. Den offisielle valutaen er Tanzanianske shilling, men dollar er meget gangbart og lett å veksle til shilling. Det kan være lurt å fordele pengene på flere steder slik at ikke alt går fløyten dersom det først går galt. Et pass er ikke så lett å fordele, men vi tar med flere sett med kopier. En kopi duger ikke på flyplassen, men gjør sansynligvis prosessen med å få utstedt nødpass enklere.

Det finnes ingen sikre medisiner eller vaksiner til forebygging av malaria. Den beste måten å unngå malaria på er defor å ungå å bli stukket, - i tillegg til å ta medisin daglig mens man er i "fare-områder" (dyyyrt). Det er bare når vi er på safari at dette er noe problem. For meg høres det ut som en umulig oppgave å ikke bli stukket av mygg, men jeg trøster meg med at ikke alle myggene der nede bærer malariasmitten med seg. Man snakker ofte litt misvisende om "malariamygg". Det er ikke myggen i seg selv som er farlig, men den overfører malariaparasitten fra stikkoffer til stikkoffer. Skal den smitte noen av oss må den først ha sugt på noen som allerede har malaria. Denne parasitten blir med rundt i blodet og slår seg til i offerets lever (urk). Vi prøvde å få tak i myggnett til å henge i taket (på f.eks teltet) i dag, men fant ikke den typen jeg ville ha. Regner med at det ordner seg i løpet av uka som kommer. Vi fikk imidlertid kjøpt hatter med myggnett hengende ned fra bremmen. Her gjør Jonas en liten test.

Tor. 27.01.05: (gå til sammendraget)

Ny statusrapport fra Cecilie:

Daladala

Her har vi det godt og varmt. Kommer akkurat fra moete med en frivillig org. som gjoer et fantastisk arbeid ifht. hiv/aids. Tanzania er et av de hardest rammede landene og Kilimajaroregionen er en av de tre hardest rammede i Tanz. Saa disse folkene har mye aa gjoere.

Maa ogsaa fortelle om vaar tur med daladala til Moshi. Dette er minibusser som gaar i kontinuerlig skytteltrafikk mellom landsbyene/byene. Vi fikk plass paa en daladala foer vi kom inn til den naermeste landsbyen som heter Mtoni. Den gikk noeaktig 400 m foer det sa stopp. Vi fikk tilbake pengene og gikk inn til landsbyen. Her var vi heldige og fikk sitteplasser paa en ny daladala (som vi har doept "jallajalla"). Bussen har sitteplasser til ca 17 personer. Det ble ganske fullt i bussen etterhvert og da vi kom opp i 24 personer og to holdt seg fast paa utsiden, ga vi opp aa telle.

Vi kom oss vel frem til Moshi. Her ble vi kjent med Salim. Han er en sjarmerende gutt paa 10 aar. Han ville selge oss bilder som han hadde malt selv (er ikke sikker paa om jeg tror paa akkurat det) for aa faa penger nok til aa gaa paa skolen. Han var imidlertid mye hyggeligere enn mange av de andre paagaaende selgerne og vi pratet en del med ham. Etter aa ha tatt farvel gikk vi til en kafe. Her dukket plutselig Salim opp igjen med en canadier. Det viste seg at mannen fra Canada bodde her for et aar og hadde blitt godt kjent med Salim. Salim ville gjerne presentere ham for sine nye venner (oss). Det var jo litt soett da... Det hoerer ogsaa med til historien at Salim fikk solgt en del bilder denne dagen. Det gjorde litt inntrykk at gutten ikke var mye eldre enn mine egne barn. Han har nok laert atskillig mer om livets harde realiteter. Men med sin velutviklede sosiale inteligens og sjarm vil det forhaapentligvis gaa bra med ham.

Klem fra Cecilie

Når Mamma er bortreist -2: Hei! JEG klarte å avvikle en stappfull skittentøykurv i løpet av en vanlig arbeidsdag, - og nå er alle klærene blå-røde. Ungene har overtatt mine T-skjorter og jeg kjøper nye på lørdag. Hilsen Pappa og guttene.

Lør. 29.01.05: (gå til sammendraget)

Ny statusrapport fra Cecilie:

Hei!

Vi har kommet i kontakt med en org. som heter Kiwakukki. Dette er damer som jobber i forhold til hiv- og aidsproblematikken i Kilimanjaroregionen. I dag fikk Ragnhild og jeg lov til aa vaere med Renalda paa hjemmebesoek. Vi skulle egentlig besoeke fire pasienter/familier. Men den ene hadde blitt saa daarlig at hun var sendt til sykehuset. I alle familiene vi besoekte var det barn som var smittet. I den foerste familien hadde ogsaa faren aids, og moren var allerede doed. I den andre familien hadde moren aids og faren var doed. Hun hadde ogsaa mange flere barn som var friske. Det siste barnet vi besoekte hadde ingen foreldre, men bodde hos tanten sin. Hun hadde til og begynne med vaert veldig redd for aa bli smittet, men Kiwakukki hadde gitt henne nok info om sykdommen til at hun naa tok seg godt av ham. Denne gutten hadde ett stygt saar paa kinnet som han hadde faatt behandling for, men naa hadde de ikke lenger raad til dette. Det var veldig fattige familier vi besoekte. Ingen faar eller har raad til medisiner, knapt nok til naeringsrik mat (noe som er veldig viktig naar man har aids).

Det er veldig mange barn som er foreldreloese pga av denne sykdommen, men de fleste har slektninger de bor hos, ofte er det besteforeldrene som tar seg av disse barna. Problemet er at dette er en oekonomisk belastning for allerede fattige mennesker.

Det positive i denne situasjonen er at det er mange organisasjoner som gjoer en fantastisk innsats i denne kampen, men de har store utfordringer pga lite kunnskap i befolkningen samt stor fattigdom.

Dette ble en litt dyster mail, men det er jo dette temaet vi er her for og skal skrive oppgave om.

Ha det bra saa lenge!

Cecilie

Tir. 01.02.05: (gå til sammendraget)

Nå har vi begynt å snu døgnrytmen vår mot Tanzania-tid. Tanzania ligger to timer før oss. Det er kanskje ikke så mye, men det er fælt nok for oss C-mennesker å skulle stå opp to timer tidligere. Dessuten blir det ikke bare to timer, - for det er lurt å leve som A-mennesker på en slik tur.

Sola står opp i halvsju-tiden og går ned i halvsju-tiden. Så nært ekvator som dette (3 grader og 16 min. sørlig) går sola hverken mot høyre eller venstre, - den går rett opp i øst og siden rett ned i vest. Sola stuper så videre rett ned, slik at den rekker å være eller annet sted under føttene dine 6 timer senere. Det blir med andre ord fort stappmørkt.

Det er ikke anbefalt å ferdes utendørs etter mørkets frembrudd. Det er derfor dumt å sove bort masse dagslys om morran, - for å så måtte sitte og kukelure fra det blir mørkt til man skal legge seg mange timer senere. Spesielt på safarien, hvor vi skal bo i telt, ser jeg det som litt kjedelig å sitte i teltet fra sju-tiden og vente på søvnen...

I morges stod vi opp en halvtime tidligere enn vi pleier og i morgen skal vi stå opp en time tidligere enn vi pleier, osv-osv, helt til vi står opp senest kl. 0400 på avreisedagen. Dette matcher bra med at flyet går fra Værnes kl. 0615. Da har vi stått opp kl. 0600 Tanzania-tid og har tjuvstartet på døgn-omstillingen.

Det er jo ikke så mange dager vi skal være i Tanzania, så jeg håper at jeg med dette slipper å kaste bort verdifulle dager på å være morgentrett. Dessuten gleder jeg meg til å få oppleve å ha god tid før jeg skal få ungene på skolen og meg selv på jobb. Nå nærmer klokka seg 11 om kvelden, - altså midnatt for meg, - så nå skal jeg avslutte og dytte disse siste ordene ut på web'en. - God natt!

Fre. 04.02.05: (gå til sammendraget)

Dagen før dagen før dagen! Nå er Cecile på safari og kan rapportere om bl.a. elefanter, giraffer, impalaer, bavianer, bøffler, flodhest, vortesvin. Dette skulle så langt bli 2 av "the big five". De har vært i Tarangire og Manyara. I morgen skal de til Ngorongoro, og der er det masse løver. "The big five" er forresten elefant, løve, bøffel, leopard og neshorn. Hvorfor giraffen ikke er med i dette gode selskap aner ikke jeg. Hvis noen vet det, så send meg en e-post...

Dagens skremmende opplevelse var å hente dollar'ne og ta dem med hjem. Det er ikke ofte man har slike beløp i kontanter med seg. Jeg hadde med meg pass-og pengelommen til dette formålet. Jeg har gjemt pengene godt...

Nå har vi justert døgnet til Tanzaniatid for det normale B-mennesket. Det har gått forbausende bra så langt. I løpet av disse to siste dagene prøver vi å justere oss enda en time til Tanzaniatid for A-mennesker (...og ikke minst for å rekke flyet på søndag...)

Når Mamma er bortreist -3: Hei Mamma! Det er midnatt og vi er fortsatt våkne og har det kjempegøy. Pappa ligger og sover på sofa'n. Hilsen guttene.

Søn 06.02.05: (gå til sammendraget)

Dette er dagen vi har sett frem til! Vi hadde bestilt taxi til kl. 0430, så her var det bare å komme seg opp i tide. Det aller aller meste ble pakket ferdig i går, så vi trengte bare tid til en kjapp frokost, pakke ned tannbørster og å gjøre alt det man gjør når man reiser bort en stund: Skru av unødvendig strøm, sjekke vinduer, tømme søppel etc. Dessuten fordelte jeg dollar'ne mellom oss. Daniel og Jonas var tydelig preget av alvoret med å skulle ha så mange penger på seg, men oppdraget var enkelt nok: Ikke rør dem, bare la dem henge rundt halsen og innenfor T-skjorta hele tiden. Jeg hadde to lommer rundt halsen: En til pengene og en til billetter og pass. Dermed slapp jeg å vifte med pengene hver gang jeg måtte dra frem billetter og pass.

På Værnes fikk vi tid til å sløve litt etter å ha sjekket inn seks kolli av totalt ni. Første stopp var Amsterdam. KLM har en direkterute med Fokker 70 mellom Værnes og Schipohl, - Europas store hoved-veikryss i luftfarten. I Amsterdam entret vi et av KLM's langdistansefly, MD-11, som er en videreutvikling av den gamle DC-10'ern. Dette flyet tok oss direkte til Kilimanjaro International Airport, - kjekt! Turen gikk over de Østerrikske Alpene, langsmed hele Italia-støvelskaftet, over Middelhavet, over Libya og så over Egypt, hvor vi rakk å få med oss Nilen før sola gikk ned over Sahara. Også lange turer tar slutt en gang, og etter 8 timer i lufta kunne vi sette beina på det Afrikanske kontinent. Visum ble ordnet på flyplassen i en liten luke før passkontrollen. Vi fant heldigvis alle våre kolli på båndet, - eller rettere sagt: En snill mann hadde allerede begynt å sette dem på en tralle for oss. Jeg takket pent og fikk med unger og baggasje ut til ankomsthallen. Først etterpå forstod jeg at mannen forventet et lite tips for tjenesten...

I ankomsthallen møtte vi Cecilie, som såvidt rakk å møte oss etter å ha vært på safari, og sjåførene. Sjåførene? - Joda! Jentene hadde hatt en fast sjåfør, Toni, og han stillte denne gangen opp med en hjelpesjåfør. Vi betalte penger til Toni, men det var hjelpesjåføren som kjørte oss til Mama Stellas hus i Marangu hvor vi skulle bo. Hvor det ble av Toni, og hva slags bil han kjørte dit med aner ikke jeg. Det er ingen selvfølge å ha en fungerende bil i Tanzania, så jeg trodde det holdt med en sjåfør og en bil til et slikt henteoppdrag... - ja, ja, nok om det...

I stummende mørke og på humpete veier kjørte vi mot Marangu. Bilbelte er tydeligvis ekstrautstyr og frontlysene lyste rett opp, - i hvertfall nesten. Nærlyset touch'a så vidt veien foran bilen og langlyset forstod jeg aldri vitsen med (se etter føggel?). En kunne stadig se folk i veikanten. Mørkhudete folk uten refleks er forresten ikke spesielt lette å få øye på etter mørkets frembrudd, men det gikk bra lell...

Marangu viste seg å være en kommune og ikke en landsby. Den nærmeste landsbyen heter Mtoni, og når vi kom dit forlot vi asfalten og kom inn på en utrolig hullete og fæl grusvei uten grus. Da vi kom frem til huset hadde Mama Stella lagt seg, så vi kom oss ikke inn i det huset vi skulle sove i. Mama Stella er av kongelig slekt og har flere hus inne på et tun. Det var meningen at Cecilie skulle flytte inn sammen med oss i "vårt" hus, men denne kvelden måtte vi ta natta i huset der de andre holdt til. Det blir spennende å se omgivelsene i dagslys i morgen...

Man. 07.02.05: (gå til sammendraget)

Jeg våknet opp til hanegal litt før kl. 6. Hanen sier forresten ikke "kykkeliky" her i Tanzania, men mere "kykkel-kakkeliky" eller no' sånt. Straks jeg hadde slumret litt inn igjen begynte kirkeklokkene å kime, - nøyaktig klokken 6! Jeg kan ikke si at jeg ikke ble advart. Cecilie hadde fortalt meg at her starter dagen klokka 6 for alle, og det markeres med klokkeklang. Jeg trøstet meg med at jeg tross alt kunne sove lenger enn han som stod og dro i klokkesnora.

Mellom husene var det en perfekt gressplen med feilfri kantklipping. Rundt husene og gressplenen var det bl.a. banantrær, et julestjernetre (joda, det er et tre!) og mange forskjellige blomster. Til frokost spiste vi ristet loff med bananer. Grovt brød er det dårlig med i Tanzania, men til gjengjeld smaker bananer som har modnet på treet adskillig bedre enn bananer som har modnet i en lastebåt og i butikken... Man er aldri alene i et hus i Afrika. Både insekter og små øgler tar seg inn. Her har vi bilde av en bladliknende skapning.

Etter frokost gikk vi en tur til Hospitalet i Marangu og hilste på Kari, en av de norske legene der. Derfra gikk ved ned mot Mtoni. For den som ikke er kjent med banantreanatomi: Se her. Bananklasen henger ned fra toppen av treet og det er kun en klase pr. tre. Legg merke til at bananene vokser oppover på klasen, altså stikk motsatt av hva jeg alltid har trodd... Som dette bildet viser er det frodig langs veien ned til Mtoni. Legg også merke til damene med kurver på hodet. Alle damene bar det de skulle ha med seg på hodet. De fikk det til å se ganske uanstrengt ut, - spesielt når de møtte bekjente og bare stod og skravlet sammen med kurvene på hodet... I Mtoni var det markedsdag i dag. Her kom biler fullasta med f.eks. bananer som skulle selges på markedet. For den som synes at "M" eller "N" etterfulgt av en konsonant i begynnelsen av et ord er frustrerende: Dette er helt vanlig på swahili og meget ukomplisert. Man sier M'en eller N'en først og så sier man resten av ordet etterpå, altså: "M-toni".

Etter å ha snust på markedet og latt oss svi litt av den afrikanske sola gikk vi ned til Marangu hotell, der vi skulle på fest for å feire Ragnhild som forhåpenligvis hadde nådd toppen av Kilimanjaro. På veien ned fikk vi oppleve daladala'ene som raste forbi. Daladala er Tanzanias lokalbusser. De går ikke i rute, men står alltid ved "holdeplassene" og venter til de er fullstendig overfylte før de kjører videre. Når de først kjører går det det remmer og tøy holder, - i full fart med 3-4 personer på utsiden av bilen, - og det er ikke snakk om å redusere farten om det skulle gå noen barn i veikanten...

Etter at vi hadde kjølt oss ned med øl og brus under et mangotre ved hotellet kom Ragnhild fra sin ekspedisjon. She did it! Hun hadde nådd toppen av det 5895 meter høye fjellet som ravet ca. 4800 meter over slettene rundt denne enorme utdødde vulkanen. Her ser vi gjengen som var på turen: En guide, en kokk, to bærere og Ragnhild. Etter å ha fortært en god middag dro vi hjem. Jeg rakk å pakke litt til morgendagens safari før vi stupte i seng.

Tir. 08.02.05: (gå til sammendraget)

Safaritid! Vi ble hentet tidlig av Amani (guiden) og en kokkelærling med safaribilen, en Toyota Landcruiser fra 1994. Bilen var bygget som safaribil. Den hadde seteplass for 7 personer og en avtagbar takluke for hver seterekke. Seler og annet luksusutstyr fantes ikke... Her er et bilde av bilen. Cecilie og Heidi skulle sitte på til Moshi, så vi startet med sju i bilen. Etter noen km stoppet vi og fikk med oss Sariko, han som skulle være sjåfør, så da var vi åtte. Vanligvis pleier Amani å være både guide og sjåfør, men han hadde skadet seg i beinet. Beinet var såpass vondt at han ikke kunne kjøre både langt og lenge på humpete og hullete veier med masse gearskift.

Ved Moshi sa vi hadet til Cecilie og Heidi, breiet oss litt ut og fortsatte turen vestover mot Tarangire nasjonalpark som ligger øst for Lake Manyara. Hele veien fra Moshi til Arusha lå vi bak denne bilen. Karen oppå lasteplanet frøs sikkert ikke, for temp'en var nok rundt 35 grader. Uansett var det neppe noen fornøyelse å sitte der bak hele den 6-7 mil lange strekningen (med mange forbikjøringer).

Underveis kom vi forbi en god del landsbyer. Vi stoppet ved en av dem for å få oss lunch, og da vi kom ut av bilen ble vi "angrepet" av ivrige damer som skulle selge armbånd. Alle skulle selge armbånd! Ved hjelp av våre kjære ledsagere klarte vi å pløye oss vei gjennom dameflokken (jeg overdriver ikke) og inn på spisestedet. Etter en god lunch måtte vi jo tilbake til bilen, og damene var der fortsatt! Ikke kunne jeg kjøpe armbånd av 20 stykker, - og ikke fikk jeg meg til å velge ut en og forkaste de andre (det var faktisk umulig, for alle stod og holdt 2-3 armbånd i hver hånd opp i ansiktet på meg). Da jeg kom bort til bilen hørte jeg Jonas bak meg: "Hjelp meg, Pappa!" Han hadde da fått begge armene fulle av armbånd og damene stod fortsatt og satte armbånd på ham. Amani måtte hjelpe til her... - og etterhvert ble armbåndene tatt av.

Senere kom vi forbi et maasai-marked, - som ble snikfotografert i forbifarten fra bilen. Det er ingen selvfølge å ta gratisbilder av maasaier. Denne karen krevde inn 1000 tansanianske shilling (ca. 1 dollar) for å bli avbildet sammen med kamelen sin.

Etterhvert kom vi frem til Tarangire nasjonalpark. her ble bilen klargjort for safari: Taklukene ble tatt av og bilen ble sprøytet med insektmiddel slik at vi ikke skulle få følge av alle tse-tse-fluene vi kjørte forbi... Nasjonalparkene i Tanzania har ingen inngjerdinger for å holde dyrene på plass. Parkgrensene er plassert rund områder der dyrene naturlig ferdes, men noen dyr oppholder seg såklart utenfor parkene. Inne i parken var det grusveier og "dirt roads" av varierende kvalitet. Med Landcruiseren kunne vi ha kjørt nesten hvor vi ville, men det er kun tillatt å kjøre på veiene. Det er helt greit å stå opp i taklukene mens vi kjører, men det er lurt å holde seg godt fast! Her ser vi Daniel og Jonas i takluka. I dag så vi bl.a. følgende dyr og planter:

• Vi traff ganske fort på elefanter. De snur gjerne rumpa til når en nærmer seg, men jeg synes også at elefanter på litt avstand er et flott syn (det ser man aldri i dyreparker...)
• Pølsetrær, - eller sausage tree på engelsk. "Pølsene" er ikke gode å spise for mennesker, men bavianene liker dem visstnok.
• Klippegrevling. Den ser ut som en slags rotte uten hale.
• Impala. Et grasiøst dyr. - Mest kjent som gepardmat på Animal Planet...
• Vortesvin. Ingen av disse reagerte på navnet "Pumba". Her er også bilde av en med unge (sjekk manen).
• Noen steder var det små klynger med høye palmer.
• Flere steder var det bavianer i veien. Her er et bilde av en med unge.
• Giraff. Sjekk øyevippene på denne. På dette bildet ser vi en som strekker seg litt lenger (som Laban?).
• Denne ørnen er ingen kongeørn, men den virker ganske konge uansett...

I løpet av dagens safari knakk en brakett til en av støtdemperne. Etter dette ble det forsiktig kjøring og noen ekstra klonkelyder. Sariko skal prøve å få fiksa braketten på et verksted til i morgen. På veien fra Tarangire til Twiga campingplass møtte vi på giraffer i veikanten i skumringen. Passer forresten bra med navnet på campingplassen: Twiga er giraff på swahili.

På campingplassen fikk vi møte kokken vår, Ibrahim. Han hadde laget en god middag til oss. Etter maten gikk vi på et danse- og trommeshow. Her var det både vrikkedamer og akrobatmenn, - samt et ensemble av trommiser som virkelig fikk det til å svinge! Vrikkedamene gjorde det vrikkedamer skal mens akrobat-gutta gjorde halsbrekkende flikk-flakker og saltoer under et relativt lavt tak (neida, ingen brakk halsen...). Forestillingen ble avsluttet med en slangemann-opptreden. Å "ta beina på nakken" har fått en ny og mer bokstavelig mening for meg etter dette... Slangemannen avrundet sitt nummer med å ta den ene skulderen ut av ledd og rote armen rundt omkring stedet den egentlig burde ha vært på (urk).

Vi skulle egentlig ha sovet i telt i natt, men det viste seg at noe til teltet mangler (teltstang, kanskje?). Vi får derfor sove i en campinghytte istedenfor.

Ons. 09.02.05: (gå til sammendraget)

I dag var det Lake Manyara nasjonalpark som stod for tur. Parken er like ved campingplassen, så det var ikke nødvendig å stå opp så veldig tidlig. Da vi kom ut av campinghytta klokka sju hadde Ibrahim og kokkelærlingen dekket på frokost til oss, - ikke dårlig service! Mens vi spiste frokost kom Sariko fra verkstedet med bilen, - ferdig fiksa! Det er veldig mange Toyota landcruisere i Tanzania, så det er relativt lett å få tak i deler. Dessuten er det mye penger i omløp i safari-bransjen, så det burde være rom for å gi en mekaniker en attraktiv bonus for å rote fram deler og å mekke på odde tider av døgnet... Amani hadde såpass vondt i benet at han gjerne ville hvile seg i dag. Så i dag var Sariko både sjåfør og guide.

Nasjonalparken ligger langs vestsiden av Lake Manyara. På infosenteret ved inngangen til parken fant vi denne modellen av parken. Nord er mot høyre. Mye av skogen som omgir Lake Manyara er meget tett og likner tropisk regnskog. I dag så vi bl.a. følgende dyr:

• Denne storken hadde funnet seg en fin topposisjon.
• Bavianer. Lurer på hva denne gjengen snakket om... - eller hva denne ungen skulle lære i dag...
• Blue monkey.
• Gnu. Stort sett ligger de og slapper av eller så står de og spiser. Forøvrig er de mest kjent som løve- og krokodillemat.
• Sebraen er vel savannens klassiker. Et bilde, et til og enda et til...
• Klovnefuggel'n er Tanzanias nasjonalfuggel.
• Bøffel. Ser litt olm ut, eller hva? One of the big five, by the way...
• Flodhest. Ser ikke så skummel ut på dette bildet, men er det dyret som dreper flest mennesker i Afrika...
• Vervet monkey.
• Denne elefanten hadde høy snabelføring. Det betyr visstnok noe sånt som "Pell deg vekk" på elefantspråket. Like etterpå møtte vi en elefant som var mest opptatt av å sprute seg inn med slam. Den rotet med forlabben i søla for å lage en god blanding og deretter supet den inn en god del sølemix i snabelen og blåste det utover seg. Dette gjorde den gang på gang til hele kroppen var dekket.
• Giraff. Umiskjennelig, også på lang avstand. Her er en som har "lagt seg ned".
• Mungo. Disse så vi alltid i små, men tette flokker.
• Denne uglen fikk vi så vidt øye på inne i alt buskaset.
• Flamingoer. Disse var så langt unna at det ikke var mulig å ta bilde av dem. De var på en stor grunne midt ute i Lake Manyara. Vi har tatt med oss go'kikkerten til Tanzania. Med x50 forstørrelse gikk det an å se på flamingoene.
• Vi fikk også nærkontakt med to digre fugler som kom dundranes ut av skogen i lav høyde. De suste like over hoden våre. Daniel tror han fikk tatt bilde av fuglen med kameraet sitt. Blir spennende å se når bildene hans er fremkalt... Jeg aner ikke hva slags type fuggel det var, men de hadde lange og tykke nebb. De så med andre ord litt fortunge ut...

Etter dagens safari kjørte vi tilbake til Twiga camping. Her ble vi møtt med ferdig middag... - Kan ikke klage! Jeg er ikke helt i form nå på slutten av dagen, så jeg tar kveld litt tidlig, mens Daniel og Jonas er med Amani på kveldens trommeshow. Tøft av guttene å la seg passe på av en de ikke kan snakke med i helt fremmede omgivelser! (Daniel og Jonas er ikke helt pratbare på engelsk foreløpig...)

Tor. 10.02.05: (gå til sammendraget)

Dagens mål: Ngorongoro-krateret! Dette er et enormt krater som ble dannet når vulkanen, som sikkert ikke hadde noe navn den gangen, kollapset. Før kollapsen var vulkanen nesten like høy som Kilimanjaro. Vi sto tidlig opp og kom til ferdig dekket frokostbord klokka seks. Etter frokost ble vi sju i bilen. Guide Amani, sjåfør Sariko, kokk Ibrahim, kokkelærlingen og oss tre.

Vi kjørte først opp på platået over Lake Manyara. Asfalten har nå trengt seg helt inn til Ngorongoro, så veien er fortsatt ganske bra. Her er et bilde av den kollapsede vulkanen sett på litt avstand. Hvis man ser på fjellskråningene i ytterkantene av bildet, kan man ane hvor stort fjellet har vært før sidene ramlet sammen. Ved en liten plass som heter Oldeani hoppet kokkene ut av bilen. Vi skulle forbi der senere på dagen og plukke dem opp igjen. De skulle være hos noen bekjente mens vi var i krateret. Da vi nærmet oss grensen for viltreservatet måtte vi stoppe fordi noen bavianer mente at veien var et fint sted å være. Denne grensen var også slutten på den asfalterte delen av Tanzania. Ved inngangen til viltreservatet var det info-senter. Her fant vi bl.a. denne modellen av krateret og denne forklaringen på hvordan krateret ble dannet (her kan du også lære deg noen fraser på swahili...). Denne vulkanske aktiviteten har sammenheng med at Afrika er i ferd med å deles opp. Denne voksende revnen kalles Rift Valley og går gjennom store deler av Øst- og Sentralafrika.

Da vi kom opp på kraterkanten fikk vi se utover det enorme krateret. Disse bildene viser utsikt mot nord og nord-øst. Krateret er 600 meter dypt. Etter å ha kjørt vestover og nord-vestover langs kraterkanten kjørte vi ned i krateret. Veien ned i krateret er enveiskjørt, så oppturen skjer et annet sted, litt lenger øst. Legg forøvrig merke til den frodige vegetasjonen her oppe på kraterkanten selv om vi er ca. 2300 m over havet, - altså litt høyere enn de høyeste fjelltoppene i Norge. Vel ned i krateret stoppet vi og satte opp kikkerten min. Det var ganske spektakulært å skue utover kraterbunnen og det yrende dyrelivet. Mens vi stod der kom det tre maasai-jenter ruslende mot oss. Karen lengst til høyre i bildet er Amani, guiden vår. Etter at jentene hadde tittet i kikkerten var det over til forretningene: Her skulle det selges armbånd av samme slag som alle de ivrige damene jeg har skrevet om tidligere skulle selge. De ville ha 20.000 tanzanianske gærninger (ca. 20 dollar) for fire armbånd, altså to til hver av guttene. Jeg prøvde meg på 15.000, men disse unge damene var knallharde, - 20.000 var prisen! Etter knallharde forhandlinger hadde vi følgende avtale på boks: For 20.000 skulle jeg få seks armbånd (måtte jo ha to til Cecilie også!) pluss at jeg skulle kunne ta bilde av dem inklusive i prisen. Amani var ikke spesielt imponert over handelen jeg gjorde, men som han sa: "It's your money - You decide...".

Kraterbunnen var flat og flatere enn flat. Her var det en flytende gryte med lava etter kollapsen. Da lavaen størknet ble det en kraterbunn flatt som et isbelagt vann. Med tiden har det etterhvert kommet jordsmonn, men dette er så tynt at det bare er gress som gror der. Noen få steder i nærheten av kantene er det små skoger. Vannet som regner ned der i regntiden renner ikke bort noe sted, så derfor er det nok vann i krateret og et frodig gress. Dette gir gode kår for gresseterne, noe som igjen gir gode kår for de som spiser opp gresseterne. Derfor er nesten hele den afrikanske faunaen representert her nede på kraterbunnen. De har det så bra her at det ikke finnes noen god grunn til å klatre opp i skråningene og forlate krateret. Man kunne egentlig ha kjørt hvorsomhelst på kraterbunnen, men det var kun tillatt å følge de etablerte veiene. Noen steder var det imidlertid godt å ha 4-hjulstrekk og god bakkeklaring...

Nede i krateret så vi bl.a. følgende dyr:

• Gnuer i farta. - Men de fleste står bare og spiser. Det der med "...dyrene i Afrika og alt de har å gjøre..." er forresten bare tull! Her er en med unge. Gnuer som vandrer i flokk går i en lang rekke, gjerne på vei til et vannhull.
• Sebraer.
• Flamingoer.
• Ørn. Ser litt malplassert ut sittende på bakken midt på en stor slette, men la gå...
• Hyener. - Og enda et bilde... Disse dyrene er Ngorongoro's viktigste renholder. Ingen døde dyr får hvile i fred før de har blitt til skjelletter...
• Neshorn. Også en av "the big five", - og ikke uten grunn... Nå har vi sett 3 av dem.
• Vortesvin.
• Topier. Dette er en antilope-art.
• Sjakal. Hjeper hyenen med renholdet...
• Struts. Vi så bare hunner, mens Cecilie fikk sett dansende hanner...
• Bøffler. Det sies at de er like olme som de ser ut som. Rakk dessverre ikke å få knipsa en av disse i vannhullet da den rullet seg i vannet.
• Løve som skuer ut fra klippen sin. Løven under klippen løftet også på hodet etterhvert. I en av skogene fikk vi se noen løver som slappet av på nederste gren i et tre. Hvor mange løver er det på dette bildet? (revøl erif re ted). Her er et oppblåst bilde av tre-løvene. Javel, - da har vi fire av "big five".
• Flodhester. Vi spiste lunsj ved et lite vann. Her var det flodhester som drev og plasket rundt bare noen få meter fra der vi satt og spiste. Vi ble anbefalt å sitte i bilen og spise, - ikke på grunn av flodhestene, men på grunn av noen ivrige falke-liknende fugler som stupte ned mot deg for å ta nisten. Da Jonas hadde spist ferdig kyllingen spurte han om han kunne gå ut av bilen. Han hadde kun en pose med noe potetgull igjen, så jeg tenkte at det sikkert ikke var så interessant for fuglene. "Ja, det går sikkert greit". Kun sekunder senere kom Jonas inn i bilen igjen. En av disse stupe-fuglene hadde stupt ned og nesten revet posen ut av hånden på Jonas. Siden Jonas har næringsvett slapp han ikke taket, så resultatet var at fuggel'n åpnet posen for Jonas med nebbet sitt...
• Gazeller.
• Marabou-stork. Rakk så vidt å knipse denne i forbifarten... Denne fuggel'n spiser det meste, - også åtsel.
• Elefant. Dette bildet viser bare rester av en elefant etter at bl.a. hyener sjakaler og marabou-storker har gjort jobben sin. Vi så levende elefanter i krateret også...
• Gepard. Ikke så lett å få øye på i gresset (litt ti høyre for midten, nesten nederst). Her er et nærbilde.

Etter å ha lett i skogen etter den siste av "the big five", leoparden, kjørte vi opp fra krateret. Kanskje vi får se leopard senere? Da vi kjørte forbi Oldeani på vei til bush-camp'en ved Lake Eyasi hoppet kokkene inn i bilen igjen. Ved Oldeani tok vi av fra hovedveien og fulgte en "vei" som var som skreddersydd for biler med høy bakkeklaring... Ikke nok med at veien var utrolig hullete og humpete, - vi skulle ganske langt innover denne veien, ca. 3 mil. Her nytter det altså ikke å kjøre pent og forsiktig hvis man vil fram før det er langt på natt. Farten var til tider oppe i 60 km/t. Dette var det beste bildet jeg klarte å ta av veien... Egentlig var det komfortabelt å sitte inne i bilen, - ihvertfall sammenliknet med å sitte på taket slik som disse folkene gjør...

Med alle innvollene på helt feil plass i bukhulen kom vi oss omsider frem til bush-camp'en. Her fikk vi øl og brus og hva vi måtte ønske å drikke mens vi ventet på at kokkene skulle lage mat. Mens vi ventet på mat og tuslet litt rund oppdaget vi denne gresshoppen. Den er i ferd med å skifte ham. Øverst på bildet henger det gamle tomme skallet etter bakbein-skallet i et blad, mens gresshoppen henger under. Legg merke til vingen som holder på å "blåse seg opp" igjen etter å ha blitt dradd ut av den gamle vingen. Sprøtt...

I morgen skal vi besøke en buskmann-stamme og være med på morgenjakt. Buskmennene er nomader, så de flytter på seg av og til. Amani og Sariko dro derfor en tur med bilen til Angdi, en landsby ca. 3 km i retning Oldeani, for å hente "buskmann-guiden". Han er oppdatert på hvor stammen holder til, slik at vi finner dem i morgen. Buskmann-guiden er ikke selv buskmann, men har vokst opp i landsbyen og kjent buskmennene siden sine spede barnedager. Buskguiden overnatter sammen med oss, slik at vi kan få en rask start i morgen.

Denne natten ble det omsider telt på oss! Teltet hadde en bra myggnetting, så vi slapp å tukle med vårt eget myggnett som skal henges i taket.

Fre. 11.02.05: (gå til sammendraget)

I dag ble det også tidlig opp. Frokosten stod klar kl. halv seks (akk, - vi begynner å venne oss til denne sørvissen). Vi fulgte veien til Angdi og kjørte derfra rett ut i bushen. Ca. 6 km fra Angdi stoppet vi. Før vi gikk de siste hundre meterne til leiren deres fikk vi en rask briefing i hvordan vi skulle te oss: Vi skulle håndhilse på alle og si morn på buskmann-språket, "Motona" (ikke det samme som swahili). Vi kunne gjerne ta bilder. Hvis vi ville gi dem noe, kunne vi gi dem det etter jakten.

I buskleiren var det ca. 20-30 folk, og de satt i grupper rundt flere bål. På dette bildet ser du noen av dem og et av "husene" deres i bakgrunnen. De lager disse gammene ved å bøye sammen busker, gjerne inn mot et tre, og så legger de en presenning over det hele. Siden de er nomader legges det ikke noe mer arbeid i dette. Hvor lenge de blir på et sted er naturlig nok avhengig av tilgangen på mat. De flytter også alltid når det har vært dødsfall i stammen. Dødsfall betyr såklart ulykke, så de vil ikke bo der noen har dødd. Dette bildet viser jegerne rundt bålet. Han karen som sitter nr. 2 fra venstre holder på å klargjøre en pil. De brukte tre typer piler: Spikket trespiss til småvilt, jernspiss til litt større vilt og giftpil til storvilt.

Disse buskmennene var helt isolert fra det Tanzanianske samfunnet forøvrig, - og det var frivillig. Staten har tilbudt dem hus og skoler, men de vil heller følge sine gamle tradisjoner. Det eneste de ikke kan fremskaffe selv er jern til pilspissene. Hvis jeg forsto det riktig, er jern det eneste de kjøper for penger. Pengene får de av turistene. Presenninger og de få klærene de bruker får de også av turistene. Språket deres er forresten av den typen som har smatte- og klikkelyder. Det var ikke så ofte vi hørte disse lydene, men det kom da noen klikker og smatter i ny og ne.

Og så var det jakttid! Vi fikk beskjed om å bare følge etter buskjegerne etter beste evne. De hadde med seg hver sin pilogbue og hadde følge av noen hunder (og oss hakk i hæl). Vi gikk langt og lenger enn langt uten noe jaktresultat. Turen gikk gjennom tett tornekratt, opp bratte skråninger og sørøstover hele tiden. Det begynte etterhvert å ane meg at det ville bli en lang tur tilbake gjennom krattet. Jegerne skilte lag av og til, så da var det bare å ta en rask avgjørelse om hvem vi skulle følge. En av buskmennene så en fugl oppi et tre og la an pilen på bua. Jeg ble egentlig litt skuffet over hvor lite futt det var i buen. Pilen gikk i en skikkelig krum bane og bomma med ca. fem meter på fuggeln. Hvis en bommer med fem meter på en fugl, så treffer en sansynligvis ikke på de neste 20 forsøkene heller...

Etter en god stund og etter mange brukne torner begynte jegerne å rope til hverandre. "Vår jeger" fortet seg mot ropene og vi hang på det vi kunne. De hadde funnet et tre med bier, - og dermed honning. Jegerne tettet først igjen hullet i treet med noen steiner, og deretter fyrte de opp bål (legg merke til pinnen som de snurret fort rundt for å tenne opp). Når de hadde fått et bål med litt glør tok de bort steinene og stappet brennende kvister inni hullet. Buskguiden hadde på forhånd anbefalt oss å holde oss på litt avstand... -Kanskje ikke så dumt! Myriader av bier veltet ut av hullet i treet. Jeg prøvde å ta bilde av dette, men på sikker avstand ble det ikke lett å få med biene. Ålreit! - Jeg får nok ikke Åsne-prisen for fotografisk tapperhet, men jeg hadde ikke noe særlig lyst på masse biestikk... Dersom du ser nøye på dette bildet ser du masse flekker mot treet som er bier. Her kommer en av jegerne med en smakebit til oss. En vokskake som det rant honning av! Det smakte søtt og det smakte honning... Det så ikke ut som om noen av buskjegerne fikk bistikk, enda de sto kun 2 meter fra treet. Kanskje jeg skulle ha satset på fotografisk tapperhet allikavel...

Etter enda flere torner var det på tide med en hvil. Utsikten nordvestover mot Lake Eyasi var fin! Jegerne begynte å fyre opp bål. Jeg vet ikke hvorfor en skal fyre opp bål når en hverken har kaffe eller niste som skal varmes, - og det er mangeogtredve grader i lufta. Her er uansett en detaljstudie av opptenningen.

Mens vi varmet oss rundt bålet begynte en av jegerne å rope fra et kratt like ved bålet. De andre jegerne spratt opp og stupte inn i krattet. Vi fulgte etter, men valgte å stå utenfor krattet. Fra krattet hørte vi masse roping og rasling og til slutt kom en av karene ut av krattet med et ekorn spiddet på en pil. Han hadde ikke skutt den med bue, men håndspiddet den. Jegernes bare overkropper var synlig herjet av alle tornene... Advarer herved om at de neste fire bildene ikke er å anbefale for gnager-fans, sarte sjeler, vegetarianere og ekorn! Her er den stolte jeger med byttet, og her venter byttet på at bålet skal bli klart. "Småviltet legges ubehandlet på bålet og stekes over sterk varme til pelsen er svidd av. Deretter spises ben og hale opp mens resten legges tilbake på bålet for ytterligere steking. La viltet steke i et par minutter. Fjern deretter innvollene og la det gå åt hundene (bokstavelig talt). Viltet gies så ytterligere noen minutters steking til alt er gjennomstekt. Server uten tilbehør."

Vi ble tilbudt hver vår lille smakebit. Kjøttet så bra gjennomstekt ut, så Jonas og jeg tok sjansen på å smake. Daniel valgte å stå over. Smaken kunne minne litt om kylling, og kjøttet hadde omtrent samme farge. Konsistensen var imidlertid mer homogen, altså ikke "trådet". Buskguiden fortalte at når jegerne fikk et slikt lite bytte, kunne de spise dette ene dyret som nistemat. Resten måtte de ta med hjem til stammen. Han fortalte også at dersom en ung jeger fanget en bavian kunne han bruke denne til å kjøpe seg brud med. Man trengte altså bare å gi bavianen til sin utkårede svigerfar og dermed hadde man ordna seg med kone. Jeg vet ikke hva man kunne få for et avgnagd ekorn...

På tilbaketuren gikk vi heldigvis ikke gjennom den samme krattskogen, men fulgte en åsrygg nedover mot buskleiren. Her var det litt mer glissent, slik at vi kunne ha en rask og smertefri gange mens vi så på utsikten. Plutselig ble det atter engang roping og hoiing. En av jegerne hadde oppdaget et fuglerede oppi et tre. Først ble en stein kastet mot redet, men det ble et bom-kast. Nestemann kastet en kjepp med kraftig rotasjon. Dette ble en fulltreffer som rammet redet nedenfra med stor kraft, slik at både redet og en ganske stor fugleunge fikk seg en siste flytur mellom greinene. Det så ut som om fuglen ble drept av den roterende kjeppen. Buskjegeren plukket fornøyd opp fugleungen og trasket videre. For en som ikke er vant til å ta livet av andre dyr enn fisk er det jo trist å se slikt, - men dette er jo maten deres.

Selv her hvor det er ganske glissent ble vi titt og ofte hengende fast i disse plagsomme tornebuskene. Buskguiden fortalte at buskene på swahili heter noe som kan oversettes til følgende på engelsk: "Wait a moment!". Et meget passende navn for en busk som napper tak i skulderen og holder deg litt igjen når du går forbi! Da vi kom tilbake til leiren ga vi fem dollar i tips til den eldste jegeren og en kjekspakke til ungene. Den forsvant fort! I tillegg fikk buskmenneskene noen klær som Daniel og Jonas har vokst ut av.

Etter å ha sagt hadet til alle sammen (på buskspråket såklart), dro vi "on the road again". Vi kjørte først innom vår egen leir for å hente tingene våre, og deretter satte vi kursen mot Oldeani, sivilasjonen og asfalten. I samme øyblikk som hjulene entret den asfalterte hovedveien var vi fem stykker som spontant og simultant børstet støvet ut av håret. Vi fem var fire tanzanianere med afrokrøller og en nordmann med piggsveis, og det viste seg at fem slike frisyrer kan magasinere utrolige mengder støv (host). Det ble en ganske drøy og varm, men problemfri kjøretur tilbake til Amanis kontor i Arusha. Måtte bare ha et bilde av dette, selv om vi begynner å bli vant til det. I dag så vi faktisk en lastebil uten folk oppå lasteplanet, men jeg rakk dessverre ikke å ta bilde av den...

I Arusha satte vi oss på en uterestaurant mens vi ventet på at Amani & Co pakket ut safariutstyret. Dette bildet viser Daniel og Jonas som trollbundet følger med på noen av Arushas lokale ungdommer som spiller biljard. Her har vi et bilde av safarigjengen vår, fra venstre: Kokkelærlingen jeg dessverre ikke husker navnet på, sjåfør Sariko, guide Amani og kokk Ibrahim. Herfra gikk turen videre til Marangu og Mama Stellas House.

Cecilie og gruppen var fortsatt ute "på oppdrag" når vi kom hjem. Vi tok hver vår tur i badekaret, og duverden... I et badekar får man se hvor støvete og skitten man faktisk er. Håper virkelig at vi ikke tettet avløpssystemet med all møkka vi vasket av oss! Det viste seg forøvrig også at en del av brunheten var støv... Jaja, brune er vi lell! - Vi fikk nok sol! Cecilie kom etterhvert hjem til rene unger og en ren kaill. Dette er en slæpp-off-kveld før en ditto dag. Dette er faktisk den første kvelden, bortsett fra den kvelden vi ankom Tanzania, at vi ikke skal tidlig avgårde neste morgen.

Lør. 12.02.05: (gå til sammendraget)

Hadde det ikke vært for hanen og kirkeklokkene skulle vi nok ha sovet lenge. Nå er mennesket heldigvis velsignet med evnen til å gjentatte ganger kunne snu seg rund og dorme videre, noe vi også gjorde. (Dersom du er uenig i dette stiller jeg følgende diagnose på deg: Du er A-menneske.)

I dag tok vi oss en tur til Moshi. Før vi ble hentet av Toni ble det tid til en fotballkamp med kokosnøtt som ball på terrassen. Vi hadde knappast kommet oss ut av bilen før vi møtte på en blid gutt som tydeligvis kjente Cecilie & Co fra før. Dette var Salim; - sjarmtrollet som Cecilie beskrev i et av reisebrevene hun sendte før vi reiste (tor. 27.01). Jentene hadde møtt Salim stort sett hver gang de var i Moshi, så ingen var overrasket. Vi inviterte ham inn på kafeteria og slappet av der en stund. Salim kan engelsk såpass bra at det går fint å prate med ham. Han var kjempeivrig på å prate med Daniel og Jonas, og etterhvert som de tødde litt opp (Salim trengte ikke å tø opp), kom "praten" i gang. Daniel og Jonas kan jo ikke så veldig mye engelsk og det er jo litt begrenset hva man kan prate om uten felles språk, så temaet ble tall på swahili og norsk. Serviett og penn er fine hjelpemidler når en har språkproblemer.

Salim er en knallhard forretningsmann. Etter maten ville han selge oss malerier. Han hadde en liten bunke med små fine malerier med typiske Afrika-motiv, - i samme stil som maleriene de hadde på de fleste souvenir-sjappene. Hans pris lå høyt over prisen inne i butikkene, så jeg antar at han kjøper malerier i butikkene for å så selge dem til ågerpris til turister som ikke har rukket inn i butikkene enda. Kanskje han skrur på sjarmen får å få en lav pris i butikken, - og bruker den samme sjarmen til å få god pris på gata? Salim fortalte oss at begge foreldrene er døde og at han bor hos bestemoren sin. Vi kan jo ikke vite om dette er tilfelle eller om det er en historie som er forretningsmessig gunstig. Veldig mange fra foreldregenerasjonen har dødd av aids, så det er slett ikke utenkelig. Han forteller også at han går på skole. Dette stemmer sannsynligvis, - ellers hadde han neppe kunnet snakke såpass bra engelsk.Vi kjøpte maleri av ham til en pris som var kun marginalt prutet. (Ja-ja, ingen som leser denne dagboka kommer noen gang til å gi meg jobb som innkjøpssjef...)

Vi hadde ikke gått så veldig langt inn i souvenir-gata før en kar kom skliende opp på siden av meg: "Hello, brothe'. How are you?". Gangstilen, mimikken og måten han håndhilste på er ikke lett å beskrive verbalt. Den må demonstreres! Denne stilen var svært lik den man gjerne vil forvente av en svart rap'er fra USA. Jeg må med det samme nevne at denne karen er den eneste jeg har sett med slik stil hittil i Tanzania. Alle de andre jeg har møtt på og sett her nede har omtrent samme stil og mimikk som oss ifra det kalde nord. Etter noen få minutter var jeg ikke bare broren hans, - jeg var hans beste venn også! Han ville gjerne guide oss i byen og vise oss souvenir-sjappa si. Han håndhilste på meg etter hver setning han sa, så jeg begynte å sjekke terrenget bak meg: Hvorfor ville han ha tak i handa mi hele tiden? Hadde han en buddy som gikk kloss bak meg for å grabbe lommeboka? Jeg så aldri noen kloss bak meg, og jeg tror faktisk at han bare ville "lure" meg inn på souvenir-sjappa si, - og kanskje tjene noen shilling på en guidejobb. Lommeboka er ihvertfall der den skal være...

Etterhvert ble vi hentet av Toni, og turen gikk tilbake til Mama Stellas house. På kvelden fikk vi besøk av et trivelig norsk ektepar som skal være i Marangu noen måneder, Kari og Olav. Kari er lege og jobber på Hospitalet i Marangu. Olav er psykolog og jobber for Haydom. Før vi legger oss pakker vi til de neste dagers flytur til Serengeti. Denne kvelden var det en fin ny-måne med jordskinn. Sett fra månen er det en nesten full-jord som lyser opp den delen av månen som ikke har sollys. Hvis noen vil krangle på om dette er en ny-måne eller ne-måne: Husk at vi er på sørlige halvkule!

Søn. 13.02.05: (gå til sammendraget)

"Å stå opp når hanen galer" har fått ny betydning for meg i løpet av oppholdet her i Tanzania. Det gjorde vi i dag også. Vi rakk å spise frokost og pakke resten av sakene før Toni hentet oss. Vi kom til Moshi flyplass ca. halv ni og møtte guide og instruktør Leandro noen minutter senere. Slik ser forresten Kilimanjaro ut fra flyplassen når skyene truer med å dekke til toppen...

Vi leier fly fra Kilimanjaro Aero Club. Det er en relativt tidkrevende affære å validere et norsk flysertifikat i Tanzania. Selv om jeg ikke har gjort denne valideringen kan jeg fortsatt fly flyet, men jeg kan ikke være fartøysjef og må derfor ha med en fartøysjef. Leandro har tanzaniansk instruktørbevis, så derfor blir vi enige å fly som instruktør og elev. Dette gjør at jeg også kan føre flyturen i min egen loggbok. Egentlig en glimrende løsning: Vi får med en guide, jeg får flydd og siden jeg har med en kjentmann slipper jeg unna timer med forberedelser til turen. I Australia validerte jeg sertifikatet og leide fly på egenhånd. Da brukte jeg mye tid på å sette meg inn i Australske prosedyrer og å forberede turene. Nå kommer jeg litt mer til dekket bord...

Mens Leandro og jeg klargjorde flyet dresserte Daniel og Jonas gresshopper. Gresshoppene ble deretter kommandert til å sette seg på det den samme planten. De godtok ihvertfall å bli flyttet dit. Flyet er en Cessna 206, en 6-seter med 300 gamper i nesa. Under flyet er det montert en s.k. cargo bay. Fordelen med dette baggasjerommet er at tyngdepunktet ikke forskyves bakover når man laster inn i det. Siden vi bare er fem personer tok vi ut det ene baksetet. Da sparer vi både plass og vekt. Slike flyseter kan man ta ut på 1-2-3. Vi kan ikke få drivstoff i Lobo, hvor vi skal overnatte, så vi må planlegge turen slik at vi kan fly hele turen på det drivstoffet vi har i tankene. Blir det for lite drivstoff må vi mellomlande i Arusha for å tanke opp, noe som blir ganske fordyrende og tidkrevende. Fordi vi er kun tre voksne og to barn, og fordi vi ikke har så mye baggasje, kan vi ta av med fulle hovedtanker og halvfulle tipptanker. Motoren slurper i seg ca. 50 liter i timen på marsjfart og mye mer under klatring, så selv med bortimot 300 liter ombord må vi planlegge slik at vi kommer oss trygt hjem igjen.

Rullebanen var ikke vedlikeholdt på en god stund. Leandro fortalte at midten av banen var katastrofal, men at jeg kunne velge fritt mellom høyre og venstre side. Det er jo venstrekjøring i Tanzania, men siden Leandro er italiener og jeg nordmann valgte jeg å gjøre som vi begge har vokst opp med, - høyre side...

Cecilie satte straks i gang med å ta bilder. Her er "Moshi by air" noen sekunder etter avgang. Dette bildet av utkant-Moshi sier litt om planleggingen: Alle bygger huset sitt akkurat slik det passer en. Nei, dette er ikke nærbilde av en Brokkoli, men "jungle by air". Selv om vi har klatret noen tusen fot har bakken opp mot Kilimanjaro gjort det samme, så vi er fortsatt ikke høyt over bakken. Vi klatrer og klatrer. Kilimanjaro rager 5895 m.o.h., så vi kan bare glemme å fly til toppen. Dette flyet kan kanskje krangle seg opp til 14-15 tusen fot, men ikke til over 19 tusen fot. Vi må derfor nøye oss med å se Kilimanjaro nedenifra. Da vi nådde 9500 fot (2900 m) flatet vi ut og satte kursen nordvestover fra Kilimanjaro. Det ble en rask landskapsendring til flat jungel. Her gjelder det å holde motoren i gang, selv om vi har med overlevelsespakke med bl.a. mat, våpen og satelittelefon (dårlig mobildekning i bushen, gitt).

Neste post på flyturen er Tanzanias eneste aktive vulkan, Ol Doinyo Lengai. På veien dit kom vi forbi dette utdødde vulkankrateret. Ol Doinyo Lengai dukket etterhvert opp foran oss og så på avstand ut som et helt vanlig fjell med snø på. Etterhvert som vi nærmet oss kunne vi se at dette var noe spesielt. På nordsiden av det høyeste punktet var det et krater med noe hvit gugge som hadde rent nedover fjellsidene. I selve krateret var det "småvulkaner" som stakk opp fra den størknede hvite lavaen. - Ja, hvit lava, se selv! Denne lavaen kalles natrokarbonatitt, og består hovedsakelig av natriumkarbinat og kaliumkarbonat. Når lavaen spruter ut i krateret holder den ca. 500 grader, er meget tyntflytende og er sort/brun (og svakt rødglødende, avhengig av dagslyset). Når den størkner er den sort. Lavaen er hygroskopisk, noe som betyr at den trekker til seg vann. Den størknede lavaen reagerer etterhvert med fuktigheten i lufta og blir hvit. Jo fuktigere luft, jo fortere blir lavaen hvit. Dersom det regner blir den hvit umiddelbart. Les mer om dette og se spektakulære bilder fra krateret på denne eksterne linken. Vi fløy nært forbi vulkanen flere ganger, men kunne ikke se noen aktivitet. Her er et bilde på litt avstand og her er et nærbilde av det bisarre landskapet i selve krateret. Legg merke til at de to småvulkanene lengst til høyre er sorte og at det er en sort "elv" til høyre for den bakerste småvulkanen. Dette tydet på at det har vært aktivitet der for ikke mange timer siden. Skal vel litt flaks til for å fly forbi akkurat når det er utbrudd...

Etter å ha flydd forbi vulkanen ganske mange ganger satte vi nesa nordover og nedover. Et par mil nordover og et par km under oss lå Lake Natron. Dette er en alkalisk innsjø som ligger helt ved grensen til Kenya. Denne innsjøen er så ramsalt at strendene og store deler av sjøen rett og slett er salt. Dette gir spesielle formasjoner av vann, salt og vegetasjon slik dette bildet viser. Dette bildet viser en uttørket del av sjøen der bare saltet ligger igjen. Det rosa området lengst unna og til høyre i bildet har fargen sin fra en rød algetype som trives i alkalisk miljø. Etter å ha brent av masse høyde kom vi oss omsider såpass lavt at vi kunne ta bilde av noen gnuer som gresset like ved bredden av Lake Natron. De må være glad i salt... Her nede var det skikkelig varmt inne i flyet. Vi passerte denne Maasai-landsbyen relativt lavt før vi tok en siste sving utover det rosa området. Etter det klatret vi oppover igjen, slik at vi kunne komme oss over slettene vest for Lake Natron. Dette bildet er tatt nordover og viser vestbredden av Lake Natron. Det som sees lengst unna er Kenya.

På vei mot Serengeti kom vi forbi denne landsbyen som hadde mange små hus spredt over et stort område. Etterhvert som vi kom oss inn over grønne Serengeti, spurte Leandro meg om når bilen skulle komme. - "Bilen?" - "Ja, bilen som skal hente oss på flyplassen" - "Jeg har ikke bestilt noen bil. Er det et problem?" - "Ja!".

Tabbe! - Hotellet i Lobo har kun en bil disponibel til slike henteoppdrag. Selv om flyplassen ligger like ved hotellet er det helt uaktuelt å gå, - man spøker ikke med løver, bøfler og elefanter... Dette hadde ikke jeg tenkt på når jeg satt hjemme i stua og organiserte denne turen. Jeg hadde jo fått vite at det var en flyplass like ved hotellet og jeg hadde bestilt rom for oss fire og Leandro på hotellet. Leandro fortalte videre at dersom denne ene bilen var ute på noe form for oppdrag ville det rett og slett bli umulig å komme seg til hotellet. Og dersom bilen og sjåføren er på hotellet: - Hvordan skal han kunne vite at vi står og venter på flyplassen? Uten mobildekning er det ikke bare å ringe etter drosje... Dessuten hadde ingen av oss noe telefonnummer til selve hotellet, men bare til hovedkontoret i Arusha. Lite hjelp i det på en søndag... Jaha? - Hva gjør vi nå?

Leandro fortalte at han hadde vært ute for dette to ganger tidligere. I begge tilfellene hadde de fløyet griselavt over hotellet noen ganger i håp om at noen skulle forstå at det er en hentejobb på gang. Deretter hadde de ventet og ventet og ventet, - og tilslutt gitt opp og flydd tilbake igjen. Vi kunne ikke så mye annet enn å gjøre det samme. Etter tre overflygninger fløy vi et inspeksjonspass over stripa for å sjekke at banen var fri for dyr o.l. Det eneste jeg fikk øye på var en diger elefantbæsj som lå midt i rullebanen. Vi så også at det var noen arbeidere nede på plassen som slo gress langs banekanten. Dette var en god nyhet, for disse karene skulle helt sikkert bli hentet med bil til kvelden, - men det ville jo bli lenge å vente... Vel - så landet vi da, ca. 100 kilo lettere enn da vi tok av, og jeg passet på å ikke treffe elefantens etterlatenskaper. Landing i 6000 fots høyde var nytt for meg (ca. 2000 m). Høyden kombinert med heten gjør lufta såpass tynn at farten når man lander er mye høyere enn vanlig (- selv om fartsmåleren viser vanlig landingshastighet, men det skal jeg dy meg for å forklare nå). Dessuten yter ikke motoren sine 300 HK i denne tynne lufta, men det blir mest spennende i morgen når vi skal opp igjen.

Her er et bilde av Daniel, Jonas, Cecilie og Leandro. Mens vi klargjorde flyet for natta kom det en bil inn på plassen, - yess, yess, yess! Ut av bilen kom det en blid kar som heter Arnold. Han hadde sett våre overflygninger og gjettet på at nå var det var henting på gang. Den korte turen til hotellet var en miniatyrsafari i seg selv. Prisen, derimot var ikke miniatyr: 50 dollar kostet den korte turen. Ja-ja, de kan egentlig sette prisen så høy de vil. - Det finnes jo ingen alternativer. Vi så bl.a. denne dikdik'en underveis (den minste antilopearten). Rundt, på og i hotellet krydde det av øgler. Denne øglen sitter på fjellet bak resepsjonsbenken og denne fargerike karen hadde spesielt mange artsfrender på stedet. Vi fikk to soverom med dør i mellom og utsikt mot øst. Leandro fikk et eget rom et annet sted på hotellet. Rett utenfor vinduet vårt var det en liten flokk med bøfler.

Vi kom akkurat til lunch. Dette hotellet er nok den eneste store tre-bygningen jeg har sett i Tanzania så langt. Spisesalen er bygd på en klippe slik at fjellet stikker opp i salen. Ganske stilig, synes jeg! I tillegg vokser det et tre tvers gjennom salen! - Eller rettere sagt: Salen er bygget rundt treet. Treet kommer opp gjennom gulvet, videre gjennom glass-sjakta og har trekronen over taket. Kelneren fortalte at da hotellet ble bygget tilhørte treet en leopard. Denne ble jagd bort, men kom tilbake etter at hotellet var ferdig. Da hadde den forvillet seg opp i sjakta noen ganger før den forsvant for godt. Det har også vært tilfeller der bavianer har klatret opp i treet i restauranten. Maten der var god og prisene på drikkevarene var av "vestlig standard"...

Etter lunch ble vi invitert ned til park-rangerens kontor. Ikke på kaffe såklart, men for å betale parkavgiften i Serengeti nasjonalpark (vestlig standard). Rangeren hadde notert seg at vi landet kl. 1153, og gjorde oppmerksom på at vi må forlate parken innen 1153 i morgen hvis vi ikke vil betale for to dager. "Wheels off the ground before 1153". Vi avtalte med Arnold at han kunne ta oss på en kveldssafari senere i dag. Vi måtte vente med safarien til 4-tiden, for når det er varmt er tse-tse-fluene meget hissige.

Hotellet hadde en fin samling av skaller. Hvilke dyr er dette? Svar: tnafele, lefføb, ffarig, nivsetrov. Dette bildet viser Daniel etter å ha balansert vannflasken på hodet på afrikavis i minst 15 minutter. Det holdt i ca. 10 minutter til, - da hadde han glemt at han hadde flasken på hodet... - Ikke dårlig! Før safarien slappet vi av og så oss litt rundt. Det var ganske mange klippegrevlinger på området. Her er noen på taket av en besøkende safaribil. På rommet tittet vi utover Serengeti-slettene med kikkerten. Vi fikk øye på endel gressetere, men ingen gresseter-etere.

Tid for safari! Bilen er av samme type som bilen vi hadde på forrige safari. Dyrene er litt mer spredt her i Serengeti enn i de andre parkene. Den største forskjellen er at dyrene her stikker av når vi kommer for nære. - De er ikke like godt vant med biler, og det er jo et godt tegn synes jeg. Vi så mye av det samme som vi hadde sett på forrige safari: Antiloper, impalaer, bøfler, elefanter osv. Vi så også en del av disse stor-nebbete fuglene som holdt på å renne oss i senk ved Lake Manyara.

Vi ikke bare så tse-tse-fluer, - vi kjente dem også... De hadde ikke gått hjem og lagt seg enda! Det gjorde skikkelig vondt når de beit, men det ga seg fort. De bruker ikke gift, så man slipper kløe eller smerte etterpå. De nøyer seg bare med å ta et stort tygg av ytter-, mellom- og innerhuden din, pluss det ytterste spekklaget! - Ha meg unskyldt hvis det skulle vise seg at dette er rent oppspinn, men jeg kan love at det kjennes slik ut! Arnold var også tydelig plaget av de små beistene. Vi spurte om vi kunne få sovesyke av disse fluene. Tse-tse-fluene er mest kjent for at de overfører sovesyke, det har jeg nemlig lest i Donald! Arnold kunne bekrefte at tse-tse-fluer kan gi sovesyke og at denne sykdommen er mer alvorlig enn at man sover i flere dager (slik som man gjør i Donald). Han sa også at smitten kommer fra krokodiller, og at siden det er langt til nærmeste krokodille her i Lobo trenger vi ikke å bekymre oss for det. Håper han har rett...

Denne gribben så ganske majestetisk ut der den satt i toppen av treet sitt. I toppen av nabotreet var det et rede, og der så vi to gribber parre seg. Dette har jeg såklart ikke publisert noe bilde av da jeg må ivareta nettstedets gode navn og rykte. Vi møtte på en stor elefantflokk, der en litt olm elefant hadde plassert seg midt i veien. Arnold sa at vi måtte være helt stille, for en slik elefant som mister tålmodigheten kan snu bilen på hodet med et enkelt håndgrep snabelgrep. Elefanten kom ruslende mot oss og sperret ut ørene. Dette betyr visstnok det samme som høy snabelføring: "Pell deg vekk!". Den gikk helt inntil bilen og så olmt på oss. Vi glodde overdrevent vennlig tilbake. Plutselig fnyste den og ristet på hodet så øra blafra, deretter snudde den seg bort og ruslet ut av veien (pjuh).

Kveldens høydepunkt var nok denne geparden. Den var ikke så langt unna og satt lenge helt urørlig i gresset. Putselig ble det masse fugleskrik etterfulgt av noe fra den nærmeste skogen som Arnold sa var impala-skrik. Geparden drev sannsynligvis og lusket på impalaene, og ble så sabotert av advarsler fra fuglene.

Da vi kom tilbake fra safarien spiste vi middag på restauranten. Vi tok en relativt tidlig kveld, dessuten tar de strømmen klokken tolv. Her langt ute i ødemarken er det dårlig med høyspentmaster, - så strømmen kommer fra et dieselaggregat som får hvile seg både om natta og midt på dagen.

Man. 14.02.05: (gå til sammendraget)

I dag gjorde vi noe som strider mot min natur. Cecilie og jeg lot oss vekke av vekkerklokken klokka halv seks. Ikke for å stå opp, men for å se hele gryningen og soloppgangen mot øst i Serengeti. Flott å se på! - Og så lenge man ikke trenger å gå ut av senga kan man vel ikke klage. Sola går jo rett opp i ekvatoriale strøk, så det tar bare litt over en time fra det er helt stappmørkt til sola titter opp over horisonten. Forøvrig er dette det nordligste punktet under Tanzania-oppholdet vårt, hvilket også betyr nærmest ekvator. Lobo ligger kun to breddegrader sør for ekvator (ca. 22 mil).

Etter frokost var det på tide å gjøre en endelig avtale med Arnold om når han skulle kjøre oss til flyplassen. Det viste seg at han skulle ut på oppdrag med bilen klokka halv elleve og bli borte resten av dagen. Jeg ble tipsa om at det kanskje gikk an å bestikke park-rangeren til å kjøre oss med ranger-bilen, men vi valgte å bruke Arnold, selv om dette betydde at vi måtte dra ganske tidlig og at det kostet nye 50 dollares. Vi følte at det var tryggest med Arnold og med "svart betaling" (husk at det er omvendt i Afrika, "hvitt" betyr under bordet, - he-he!). Vi avtalte derfor med Arnold at han skulle kjøre oss til flyplassen klokka ti.

Før avreise til flyplassen drev vi litt dank. Her er et bilde nordøstover fra fjellknausen som er hotellområdets høyeste punkt. Husrekkene på bildet er husene med hotellrommene. På veien til flyplassen så vi noen av de vanlige dyrene, men vi måtte innse at sjansene for å se den siste av "the big five", leoparden, nå var nær null. Ja-ja, kanskje en annen gang... Flyet var var fortsatt helt og fint. Ingen elefanter hadde brukt vingene til å klø seg på ryggen med, eller noe slikt tull. Vi ble heller ikke møtt av dette synet, noe som egentlig bare hadde vært tøft... Her er et bilde av Arnold, Daniel og Jonas.

Når et propellfly med stempelmotor skal ta av i tynn luft har man alle faktorer mot seg. Flyet må ha mer fart for å komme i lufta, propellen får dårligere tak i lufta og motoren yter mye mindre enn ved havoverflaten. I denne høyden og med denne temperaturen yter motoren kun litt over 200 av de opprinnelige 300 hestekreftene. Noen flymotorer har turbo for å kunne ta med seg alle hestene opp i høyden, men det har altså ikke "vårt" fly, - så her må man være varsom! Avgangen gikk tregt som forventet, men takket være en ganske lang rullebane hadde vi gode marginer. Etter nesten et minutt med "lavtflyging" begynte vi omsider å få litt høyde over bakken. Dette bildet er tatt noen minutter etter avgang. Finner du elefanten?

På hotellet hadde vi fått høre at gnu-migrasjonen allerede har startet i de sørligste delene av Serengeti. Vi bestemte oss derfor for å fly ganske langt sørover Serengeti før vi skulle ta til venstre og fly tilbake til Moshi. Gnu-migrasjonen er en årlig naturbegivenhet. Gnuene samler seg i enorme flokker og vandrer nordover til Masai Mara, som egentlig er den Kenyanske fortsettelsen av Serengeti. På veien nordover (og sørover senere på året) må de krysse bl.a. Grumeti River og Mara River. Det er bl.a. her krokodillene har sine festmåltider to ganger i året. Det over en million gnuer i Serengeti / Masai Mara, så selv om mange gnuer blir spist av krokodiller på vei nordover og sørover er det fortsatt mange igjen til å føre slekta videre.

Det er restriksjoner på høyde når man flyr over Serengeti. Minimum høyde er 1500 fot (450 m). Leandro fortalte at han som fartøysjef vil få trøbbel hvis vi ikke respekterer den regelen og viste tydelige rive-i-stykker-papir-bevegelser med hendene. Det er ingen grunn til å forstyrre dyra og ingen grunn til gi Leandro trøbbel, så derfor la jeg meg disiplinert i denne høyden. Utsikten er i hvertfall upåklagelig. Lengst nord var det en del trær, men etterhvert som vi kom lenger sør var det kun savanne og nesten ingen trær. Noen steder ble ensformigheten i terrenget brutt av bekker, vannhull eller klipper. Veien mellom Seronera og Ngorongoro gjorde en liten sving ved denne klippen, noe som kanskje betyr at veien har blitt lagt innom klippen for å bryte ensformigheten. Veien fra denne klippen og sørvestover mot Ngorongoro går over en del av savannen som er helt uten trær. Støvskyene på bildet er fra biler.

Etter å ha flydd sørvestover en halvtimes tid møtte vi gnuflokkene. Et utrolig syn fra lufta, men litt vanskelig å ta gode bilder av grunnet høyden. Der gnuene står i ro er flokken rund i fasongen, mens der gnuene vandrer tråder den seg ut i en tynn rekke med gnuer. Dette kan en delvis se på dette bildet, der flokken står i ro til venstre i bildet, men har en arm av gnuer som vandrer mot vannhullet til høyre i bildet. Her er et bilde av gnuer som både drikker og bader. I tillegg til alle gnuene så vi også manger gribber som fløy like under oss. Nok en grunn til å holde denne høyden. - Det er ikke noe særlig bra å kræsje med en såpass stor fugl i et småfly.

Etter å ha surret litt rundt og frem og tilbake over gnuflokkene satte vi nesa østover mot Moshi. På veien dit fløy vi forbi Ngorongoro-krateret, Lake Manyara og Arusha. Etterhvert dukket også Moshi opp i frontruta. På dette bildet ser hele rullebanen fin ut. Uten lokalkunnskap vil man derfor gjøre det som er naturlig: Lande midt på senterlinja. Dette er ikke særlig lurt på denne hullete rullebanen. Flyhjulene er på størrelse med scooterhjul og landingshastigheten over 100 km/t, så det sier seg selv at hull i asfalten er dårlig medisin. Siden jeg satt inne med denne lokalkunnskapen landet jeg i høyre banekant. Der var asfalten bra (än så länge).

Vi fikk sitte på med Leandro til Moshi sentrum. Det passet oss bra, for det hadde blitt kjedelig å vente på Toni mens han kjører fra Marangu til Moshi. I Moshi tok vi farvel med Leandro, ringte Toni og satte oss på en utekafé. Der møtte vi Salim (såklart). Mens vi pratet med ham kom det en eldre kar forbi som tydeligvis kjente Salim. Han kunne bekrefte at Salim er foreldreløs og at han bor hos bestemoren. Han fortalte også at Salim går på skole og at han er en gløgg gutt som sikkert vil klare seg bra. Tviler ikke på det: Salim klarte i hvertfall å selge oss enda flere malerier til ågerpris, kun marginalt prutet. Han sa at han trengte pengene til skolebøker slik at han kunne gå på skolen i morgen. Håper virkelig at det er det pengene går til!

Etterhvert kom Toni, og vi tok farvel med Salim. Da han innså at vi ikke skulle mer til Moshi før vi skulle hjem til Norge ville han gjerne bli med til Norge. Vi måtte nok skuffe ham der... Vi håper Salim klarer seg bra! Han blir tydeligvis forsørget av noen som har midler til å betale skolepenger, og det gir ham gode odds. I Tanzanias byer er det mange foreldreløse barn som havner på gata og som har heller dårlige fremtidsutsikter.

På veien ut av Moshi sveivet vi innom en minibank, der jeg tok ut 200.000 tsh (200 dollar). Slike tall gir stormannsgalskap... Vel hjemme i Mama Stellas house satte vi oss bare ned og slappet av. De siste dagene har vært opplevelsesbomber, noe som gjenspeiles i lengden av hver enkelt dag i denne dagboka. Det er flott å få oppleve så mye, men nå skal det bli godt med slaraffenliv de siste dagen vi skal være i Tanzania. God natt!

Tir. 15.02.05: (gå til sammendraget)

I dag klarte hverken hanen eller kirkeklokkene å få oss opp av senga. Den første delen av dagen gjorde vi ikke så mye annet enn å slappe av på verandaen. Det var bare Daniel, Jonas og jeg som hadde helt fri, for Cecilie og de andre jentene hadde jo en jobb å gjøre. I all fritiden fikk jeg summa meg til å ta bilde av denne julestjernen som vokser i hagen. Til nå har julestjernen alltid vært en potteplante for meg, men nå har også jeg fått ta del i kunnskapen om at julestjerne er et tre.

Ved hjelp av Tone, hun som er jentenes kontaktperson her nede, har vi gjort en avtale om å bli faddere til en 7 år gammel gutt fra Marangu. Dette innebærer at vi betaler skolegangen hans for hele barneskolen. I dag skulle vi møte familien hans, slik at vi kunne gjøre en avtale med faren om betaling og bekreftelse på skolegang. I et land der en stor del av den arbeidende generasjonen er døde av aids er det opplagt viktig at de som vokser opp har skolegang. Derfor har jeg tro på dette som en fornuftig måte å hjelpe til på. Siden dette er en avtale direkte med fadderbarnets familie går pengene uavkortet til sitt egentlige formål. Vi hadde en avtale om å møte faren ved en kiosk et stykke nede i gata, så litt ut på ettermiddagen begynte vi å traske nedover veien.

På veien møtte vi på "kameleon-gutten". Han tjener noen slanter på å la seg fotografere sammen med en kameleon han har fanget. Jentene har sett ham flere ganger i løpet av tiden de har vær her. Her poserer han med kameleonen på en pinne, - noe han ikke gjorde gratis. Siden kameleonen hans snudde hodet bort mens jeg tok bilde, burde han ha gitt avslag på prisen, synes jeg... Litt lenger ned i gata kom vi forbi denne store kaktusen i veikanten, - måtte bare ta bilde av den.

Vi møtte faren ved kiosken, og etter en prat over noen glass med brus og vann fulgte vi med faren hjem til familien. Familien bodde langt inne i "bananland". Vi gikk på en sti som snodde seg mellom mange bananhager. Noen steder var det også mange busker med kaffebønner. Her ser du et nærstudium av denne disse eksotiske bønnene som har holdt folk våkne i hundrevis av år. Familien bor i et jordhus med tak av bølgeblikk midt i mellom banantrærene. Slike hus må repareres hver gang det har vært kraftig regn. Familien består av faren, gutten vi skal betale skolegangen for og storesøstera hans som er 13 år. Moren og nok en søster døde for noen år siden. Broren til faren er også død, slik at faren også må forsørge brorens familie. I tillegg må han forsørge moren sin. Han sa ikke noe om hva alle disse hadde dødd av, men vi tenker jo såklart på aids... Mens vi gjorde avtale om hvordan vi skulle betale og hvordan vi kunne få bekreftelse på at gutten går på skole, fikk vi servert banan-øl. Denne ble servert i en spesiell kopp laget av en eller annen frukt eller rot med hardt skall. Jeg fikk ikke med meg hva slags rot eller frukt. - Hvis du vet hva det er, så si i fra! Å drikke banan-øl av denne type kopp er tydeligvis en del av kulturen her.

Etter å ha gjort unna formalitetene tok de oss med til et fossefall. Hver gang vi gikk forbi et sted hvor det var barn som lekte, fulgte barna etter oss, og etterhvert var vi ganske mange på vei mot fossefallet. Vi måtte gå ned en meget bratt skråning for å komme oss ned til bunnen av fossefallet. Et flott syn,- så det var verdt slitet. - Det er i hvertfall lett å si det før man har gått opp igjen... Under fossen var det en kulp der mange unger badet. De tøffeste av dem klatret ganske høyt opp langs siden av fossen og kastet seg ut i det. Turen opp fra fossefallet fikk i hvertfall fart på blod-pumpa! Far og sønn fulgte oss oppover en grusvei som ville bli en snarvei hjem. På veien gikk vi forbi flere flotte hager som lå spredt blandt alle jordhusene. Mens vi gikk funderte jeg på hvordan faren tenkte på disse huseierene: Ble de sett på rike naboer, kort og godt? - Ble de sett på som velgjørere som skaper arbeidsplasser? - Eller ble de sett på som ufyselig rike pamper som spiser seg feite på deres bekostning? Plutselig oppdaget vi at den flotte hagen vi nå stod utenfor var Mama Stellas hage. Vi hadde kommet gående fra motsatt side av der vi pleide å gå, så vi kjente oss ikke helt igjen med en gang. Vi inviterte dem inn på kaffe, men faren takket høflig nei. Jeg vet ikke om det var fordi han ville hjem før det ble mørkt eller om det var noen annen grunn. I dag ble det også en rolig kveld med en god felles-middag.

Ons. 16.02.05: (gå til sammendraget)

I dag var det kun festligheter på dagsordenen for guttene og meg. Ragnhild, Kine og Cecilie hadde en avtale i Himo, landsbyen i bunn av hovedveien ned fra Kilimanjaro-massivet, så de dro avgårde på formiddagen. Senere på dagen skulle Heidi, Elin Therese, og vi gutta møte de andre på toppen av Kinakamori waterfalls for å ha avskjedsmiddag sammen med Kari, Olav, Tone og Gunnar. Her var det jentene som tok på seg spandér-buksene og betalte for middag til alls sammen. Ved toppen av vannfallene, eller fossen som det heter på godt norsk, er det et spisested med en tilhørende Shagga-utstilling. Shagga er navnet på den stammen som råder i dette distriktet. De fleste vi har blitt kjent med her er shaggaer.

Etterhvert ble det tid for å gå opp mot Kinakamori. På veien var det en hektisk aktivitet med veiarbeid. Disse karene lagde grøfter i veikanten i påvente av regntiden som står og venter like rundt hjørnet. Med så mye løs sand og grus i veien er det lurt å planlegge hvor alt vannet skal ta veien. Beklager det uskarpe bildet, men det er bare et utsnitt av et større bilde. Jeg orket ikke å forhandle med alle disse karene om priser for å ta bilde av dem, så jeg skjøt et snikfoto fra hoften på lang avstand (...litt slemt, ikke sant?). Fikk forresten høre at midlene til dette arbeidet var rent valgflesk fra det sittende kommunestyret (eller hva de kaller det her nede) for å sikre gjenvalg ved valget som skal være om ikke så lenge.

Vi kom oss opp til Kinakamori og møtte de andre. Cecilie kunne fortelle at de på veien opp fra Himo hadde fått lift bakpå lasteplanet til en pickup. Hørest skummelt ut spør du meg, - men hvis du derimot spør en tanzanianer vil han nok ikke forstå spørsmålet... Etter en håndvask under rennende vann kunne vi innta et bedre måltid, der en kunne velge i flere Tanzanianske retter. Her er et bilde av hele gjengen. Vi fikk ikke somlet oss til å se på utstillingen før det var blitt mørkt, men man ser da bra i skinnet av en lommelykt. Siden det var blitt mørkt når vi skulle hjem, fikk vi Alfa til å kjøre oss hjem - Nei, ikke Alfa fra Sesam stasjon, men Alfa, - han som eier dette stedet ved Kinakamori.

Dette er faktisk siste kveld her i Marangu. I morgen begynner vi å sette nesa hjemover igjen. Synd, men sant... Tida går som kjent fort når man har det gøy.

Tor. 17.02.05: (gå til sammendraget)

Hjemreisedag. - Synd, men sant! Flyet skulle ikke gå før på kvelden, så vi hadde ganske god tid til pakking. Vi hadde imidlertid avtalt å spise enda en middag med Tone, Gunnar, Kari og Olav på Marangu Hotel, så vi hadde dog ikke hele dagen på oss.

Jentene fikk kangaer i avskjedsgaver fra Mama Stella. Dette bildet viser den store fremvisningen. Flotte damer, ikke sant? Men nå skulle det pakkes! Etterhvert ble mer og mer baggasje linet opp på terrassen og det gikk mot avskjedstid (snufs!). Barna til Firmina (hushjelpen) og noen av naboungene fikk leker medbrakt fra Norge i avskjedspresang. Bildet viser Firminas eldste sønn (med brannbil) og en nabo. Toni hentet oss i en Toyota Hi-Ace. Mesteparten av baggasjen havnet opp på taket og alle folka havnet inn i bilen (heldigvis).

Ved hotellet tok vi plass under stam-mangotreet vårt og mesket oss med god mat mens Toni passet på bagasjen. Her er hele gjengen. Etter middag var det fortsatt tid til å se seg litt rundt på hotellområdet. Dette bildet viser en digert eukalyptus slik Klatremus nok ville ha sett det. Fra hotellet er det også fin sikt opp til Kilimanjaro.

Da vi skulle kjøre videre til flyplassen var det en annen kar som kjørte oss, så vi tok avskjed med Toni. Jentene har nok vært for lenge i det mannsdominerende Afrika, for de insisterte på at jeg skulle sitte foran. Her fikk jeg studert bilens vognkort, som altså er klistret opp på frontruta. Den som er flink til å lese speilvendt ser sikkert at det står "Expires: 24/01/05" på lappen til høyre. - Pytt pytt... På veien mot flyplassen gikk sola ned, og vi kunne vi se hvordan skyggene krøp lenger og lenger opp på Kilimanjaro. Her er et siste bilde av Kilimanjaro med litt sol på toppen. Slik så det ut i retning den nylig falne sola.

Etter et par nesten-ulykker kom vi oss fram til flyplassen. Denne sjåføren fikk ikke noe driks av oss... På flyplassen måtte vi ha tunga rett i munnen når all baggasjen skulle sjekkes inn. Håper alt dukker opp i morgen når vi kommer til Trondheim. Vel innsjekket begynte kjøret med å bruke opp de tanzanianske shillingene. Det er ikke no' vits i å ha med seg slike penger hjem. Tanzaniaflyet fra Amsterdam går i trekant: Amsterdam - Kilimanjaro - Dar es Salaam - Amsterdam. Derfor gikk ferden først til Dar. Cecilie og ungene sovna straks på flyet, men jeg klarte ikke å få søvn før vi var godt forbi ekvator på vei nordover igjen. Gjeeesp og god natt!

Fre. 18.02.05: (gå til sammendraget)

Dagslyset kom sigende inn i kabinen mens vi fortsatt var over Afrika, men siden vi fløy nord-nord-vestover ble det ikke skikkelig lyst før vi nærmet oss Amsterdam (vi "flyktet" fra dagen, kan man si). På Schipohl fikk vi handlet litt, taxfree'et litt og spist litt før ferden gikk videre til Værnes. Vi tok farvel med Heidi i Amsterdam, for hun skulle til Drammen via Gardermoen. All bagasjen unntatt et av Kines kolli kom frem. Håper det dukker opp!

Vi tok på oss det varmeste vi hadde av klær, og småhutret oss inn i drosjen. Vi fikk så vidt plass til bagasjen, men vi kom oss hjem med bag'er og kofferter fra gølv til tak.

Nå er vi altså hjemme igjen. Slik ser den norske vinteren ut utenfor kjøkkenet, - et uvant syn. Det er en vemodig og rar følelse å være hjemme igjen med bag'er som gradvis tømmes. Det har vært en meget fin tur, og nå som alt er over har vi minnene og insektstikkene igjen... Nå må vi begynne å spare penger til neste langtur. Vi har begynt å bli hekta litt på slike ekspedisjoner. Før denne turen snakket vi om at vi ville tilbake til Australia. - Nå vil vi tilbake til både Australia og Tanzania!

Tor. 24.03.05: (gå til sammendraget)

I dag fikk vi en trist nyhet fra Tanzania: Storesøsteren til fadderbarnet vårt har nettopp dødd av aids. Dette er en brutal bekreftelse på det store omfanget som aids-problematikken har i Tanzania, - og dermed at oppgaven til jentene omhandler et reelt problem. Vi hadde på forhånd hørt at alle i denne delen av Tanzania er børørt av aidskatastrofen, - enten så har de aids selv eller så har noen de kjenner aids, - hvis de fortsatt lever.... På knappe to uker rakk vi altså å bli kjent med en som allerede nå er død av aids.

April-05: (gå til sammendraget)

Nå har vi fått vite det som ikke var helt uventet. Både fadderbarnet vårt og faren er hiv-positive. Etter at søsteren døde, og siden moren og en annen søster også døde for noen år siden, ble nå far og sønn oppfordret til å teste seg. Faren har heldigvis en jobb der et av godene er at jobben betaler medisiner. Derfor er det et godt håp om at både far og sønn kan leve normale liv. Moderne aids-medisiner kan faktisk klare dette! De færreste i Afrika har råd til å bekoste dette selv, så derfor er fri medisin et "frynsegode" som i Tanzania kan bli langt mer verdifullt enn både fri telefon og firmabil... Jeg tviler på at fri medisin er et vanlig jobb-gode i Tanzania, og etter det jeg vet sponser staten medisiner kun til gravide kvinner, - så faren er virkelig heldig med jobben sin.

Kunnskapene om hvordan aids smitter er dårlige i Afrika. Alle vet at det smitter via sex, men de færreste vet at det er ikke er farlig å bare omgåes en hiv-positiv. Folk er derfor livredde for å innrømme at de har eller kan ha aids, - f.eks vil en frykte at man mister jobben hvis det skulle bli kjent at man har eller kan ha aids... Bl.a. dette har gjort at aids er et meget tabubelagt tema. I redsel for å miste jobben har faren fortidd sin frykt for at hele familien var hiv-positive, og dermed ikke fått glede av den frie medisinen. Nå som dette er oppe i dagen har han imidlertid fått medisin til seg selv og sønnen, - samt lovnad om å få beholde jobben.

Nedenfor finner du et kort punktvis sammendrag av det vi har opplevd. Ved å klikke i sammendraget hopper du direkte til det aktuelle stedet i dagboka:

• Forberedelser: Daniel og Jonas har fått fri fra skolen og jeg har fått lov til å ta meg ferie. Safarier planlegges.
• Cecilie reiser: Nå har Cecilie og resten av gruppa reist til Tanzania. håper hun ikke har glemt for mye...
• Vi reiser: Dette har vi ventet på! Nytt kontinent og en helt ny kultur...
• Safari: Daniel, Jonas og jeg dro på bilsafari til Tarangire nasj.park, Lake Manyara nasj.park og Ngorongoro-krateret. Safarien ble avsluttet med morgenjakt sammen med buskmenn like ved Lake Eyasi.
• Flytur til Serengeti: Hele familien leide fly og fløy til Lobo langt nord i Serengeti. Neste dag fløy vi sørover og så enorme gnuflokker.
• Slappe dager: Etter turbodager med safarier og flyturer ble det noen dager med deilig "slæpp off" og sløveri.
• Hjemreisen: Trist, men sant. Nå er vi hjemme og klør gamle insektstikk.

Kart: Her finner du linker til oversiktskart og kart fra bilsafari og flytur.

Til toppen

Oppdatert 13.08.2005

Tilbake til hovedside