Hele familien har vært på reise til Australia++. Reisen tok oss jorda rundt, og innvolverte fire verdensdeler. Vi kjøpte "jorda-rundt-pakke" fra SmartReiser. Reiseruten finner du nedenfor. Ved å klikke på stedene hopper du direkte til det aktuelle stedet i dagboka:
Status pr. 30.12.02: Vi er hjemme igjen! - Nå er det bare å spare til neste langtur...
Lør. 26.10.02:
Vi har kjøpt trillbare bag'er og annet "tomgods" til den store gullmedalje, og vi begynner faktisk å finne ut hva vi skal ha oppi dem. Det er jo bare litt over en uke igjen... Pass, visum, vaksiner, billetter og bobil er selvfølgelig forlengst på boks. Tyverialarm er også installert - Bare så dere vet det!
Søn. 03.11.02:
Dette er dagen før dagen! På dagens agenda står det "pakking". Vi har det meste klart, så det egentlig bare å legge tingene ned i sekker og bag'er. - Og så var det alle de tingene man skal gjøre i huset før man blir borte i et par måneder. (2 måneder gammel melk er ikke godt...)
Den store reisedagen! Med avgangstid 11:10 fra Værnes var det ikke noe problem å komme seg til flyplassen uten stress. (Det var tøft å få prøvd det en gang, også...) Turen via Gardermoen til Kastrup gikk heldigvis smertefritt. Da vi hadde kommet oss vel ut på den rette piren fikk vi bivåne maskinen vi skulle sitte 10 timer i. En Airbus 340 var større enn jeg trodde på nært hold...
Dessverre var det både mørkt og skyet over Grønnland. Der nådde vi forresten turens nordligste punkt på 75 grader nord. Det lysnet litt da vi kom til vestkysten av Grønland, og da vi var midt ute over Baffin Bay klarnet det også opp. Der var det isflak og atter isflak - Et vakkert syn, faktisk! Den nordligste delen av Canada kan uten tvil kalles ødemark: Dette bildet ble tatt når vi passerte 63 grader nord (samme som Trondheim) på vei sør-vestover mot Seattle.
Turen som skulle bli 10 timer lang ble heldigvis bare 9 timer lang. Dette skyldtes kraftig medvind. Bakkefarten vår lå på godt over 900 km/t mesteparten av veien, altså ca. 100 km/t medvind. Takket være skjermene i seteryggen foran kunne vi spille små dataspill, se på film og følge med på posisjon, hastighet og høyde. I tillegg kunne man følge med på to utvendige kameraer; et som var rettet fremover og et som var rettet nedover. Dette bildet viser en liten stemningsrapport etter 8 timer i lufta...
Da vi landet i Seattle var klokka like mye som da vi tok av fra Kastrup. Turen tok 9 timer og vi måtte stille klokka 9 timer tilbake... Cecilie og jeg var jo ganske spente på hvordan Daniel og Jonas skulle takle en så lang flytur, men det ble ikke noe problem - Flinke gutter!
Robert (broren til Cecilie) hentet oss på flyplassen. Vi fikk såvidt stappet oss og bagasjen inni bilen hans. Jeg tror vi alle syntes det var rimelig godt å komme seg i hus hos Robert etter å ha vært på farten i nesten et døgn! Vi la oss litt før kl. 10 på kvelden. Da var klokken blitt 7 om morningen i Norge, så dette var litt av en rangel...
Tir. 05.11.02:
Klokka 03:00 våknet Cecilie og jeg av at Daniel og Jonas herjet og bråkte. - Og de var lys våkne... Kanskje ikke så rart - for klokka var jo da 12:00 iflg. vår gamle døgnrytme. Heldigvis klarte alle fire å sovne igjen. - Sikkert takket være gårsdagens uendelige rangel.
Vi kom oss etterhvert på bena igjen. Været var varmt og behagelig, så vi gikk oss en tur og testet noen av de lokale butikkene og spisestedene. Vi drev stort sett og sullet rundt (som det heter på godt norsk?) til Robert kom hjem fra jobb.
Neste post på programmet ble utført: En tur opp i Space Needle. Dette er et høyt tårn med en diskos på toppen. Inne i denne diskosen er det en restaurant som roterer (á la Tyholttårnet) i underetasjen og en utvendig utkikksplattform i overetasjen. Utkikken er ca. 170m over bakken, og utsikten var deretter! Dette bildet viser Seattle by night sett fra Space Needle. Dette bildet viser Robert, Cecilie, Daniel og Jonas.
Til en litt forsinket Halloween hadde Robert kjøpt to gresskar. Rett før leggetid begynte Daniel og Jonas det møysommelige arbeidet med å fjerne innmaten i disse merkelige skalldyrene...
Ons. 06.11.02:
I dag våknet vi alle til fornuftige tid, og vi erklærer herved at vi innehar samme døgnrytme som de innfødte vestkyst-amerikanerne!
Etter frokost kjørte Robert oss til Boeing-fabrikken. Der fikk vi se noen av monteringsposisjonene for 747 (Jumbojet) og 777 (dette er ikke noe småfly dette heller...). Dette var meget fasinerende! Vinger og seksjoner av flykroppen blir flyttet fra posisjon til posisjon vha. et sinnrikt løpekatt-system, der "katten" kan løpe fra skinne til skinne oppunder taket i denne enorme bygningen. Guiden var minst like stolt av bygningen som av flyene. Monteringshallen inneholder monteringslinjer for mange flytyper og er verdens største byggning i volum. Det er plass til 75 fotballbaner inne i denne bygningen! - Og dersom man lemper ut fotballbanene kan man stappe hele Disneyland inn der... Det var dessverre ikke lov til å ta bilder der inne.
Etter omvisningen spurte vi betjeningen om hvordan man enklest kom seg derfra. De så medfølende på hverandre og fortalte oss at det ikke gikk busser derfra og at taxi ville bli svinedyrt. En av dem, Stan, sa at han var på vei hjem fra jobb uansett og at han skulle i samme retning som oss. Han kunne derfor kjøre oss "hjem" til Robert! - Og det gjorde han. Cecilie hadde vært så smart at hun tok med seg endel ostehøvler med nisse på skaftet. Stan ble veldig glad for å få en norsk souvenir... Vi fikk gjort en liten gjentjeneste i tillegg, for med flere personer i bilen kunne han bruke kollektivfeltet.
Senere på dagen fikk Daniel og Jonas gjort unna litt skolearbeid og gjort ferdig gresskarene.
I dag var det på tide å komme seg videre. Robert har tatt seg fri fra fra jobben i dag og i morgen for å ta en langhelg med oss i Los Angeles, og etter frokost kjørte vi mot flyplassen.
På veien besøkte vi Boeing-muséet som ligger mellom Seattle og hoved-flyplassen. Ved muséet har Boeing selvfølgelig også en flyplass til eget bruk. Jeg falt litt for denne farkosten. Kanskje dette hadde vært noe for en som vil ha med seg flyet sitt overalt. Her kunne også drømmere som meg selv senke sin kropp ned i cockpit'en på en SR-71. Dette flyet flyr 3 ganger lydens hastighet! De hadde også tilbud til små piloter. Her får Daniel prøve seg på en høyderors- og balanserors-simulator (høres flott ut, ikke sant?). Dette bildet viser et lite utvalg av alle flyene de hadde der. Boeing driver også med romfart. Her er kommandoseksjonen fra Apollo-11, som var den første ferden med landing på Månen.
Etter dette gikk ferden videre til flyplassen for en 2-timers flytur sørover til L.A. Konsekvensense etter 11.september er fortsatt til å ta og føle på. Både Cecilie og jeg ble plukket ut til en grundig sjekk av håndbagasjen (og kroppen forøvrig) ved gate'n. "Jæn Ottou Hul and Cecilia Klover must stay here. The two other of you can board the Airplane". Det gikk heldigvis greit å overtale vaktene til å la Daniel og Jonas bli sammen med oss under ransakningen...
Vi kom oss vel frem til L.A. Robert hadde ordnet med både leiebil og hotell, så Cecilie og jeg kunne bare komme til et dekket bord!
Fre. 08.11.02:
Denne dagen ble i sin helhet viet til Disneyland. Disneyland blir kanskje ikke helt det samme i regnvær, men vi hadde en stor fordel: Det var nesten ingen køer. Vi fikk gjort de aller fleste turene på denne ene dagen! Vi var heldigvis utstyrt med både regnjakker og -bukser, så det var bare å traske i regnet og å sette seg på våte seter. - "No problem" for folk som bor i Trondheim... (I rettferdighetens navn: Det har vært mye bra vær i Trondheim i det siste!)
Daniel og Jonas ville såklart ta det det først fikk øye på, og det var en rakett-karusell. Disneyland har mye mer å by på enn karuseller. Vi var med på diverse eventyrreiser med diverse merkelige farkoster i diverse merkelige omgivelser. Det aller meste er meget bra laget, og med en detaljrikdom som gjør at en nok kan ta de samme turene mange ganger og fortsatt oppdage mange nye ting! Etter en god del opplevelser var det på tide med en liten matpause i trønderværet (et varmt trøndervær!).
Vi fikk også med oss et spektaktulært 3D-show. Forestillingen het "Honey, I shrunk the audience!", og vi fikk delt ut briller med polariserte filtere. Høyre og venstre side var polarisert hver vei slik at de på på skjermen kunne vise to polariserte bilder oppå hverandre: Et som bare sees av det høyre øyet, og et som bare sees av det venstre. Dette ga en fantastisk 3-dimensjonal effekt. - Og den brukte de i showet! - Jeg tror ikke jeg noen gang har hørt så mye skriking på en "kino-forestilling"!
I "Toon Town" var alt laget i tegneseriestil, og her manglet det heller ikke på humor. Dette bildet viser en typisk "Falling safe zone". Et obligatorisk innslag i Disneyland er såklart å treffe selveste Mikke Mus. Daniel og Jonas fikk også treffe Minni, Langbein og Pluto. Superkjendisene Dolly og Donald Duck klarte vi dessverre ikke å få audiens hos...
Lør. 09.11.02:
I dag har vi tatt oss en solid runde i L.A. Været er fortsatt av den plaskende typen. Vi begynte runden med å besøke Page museum. Dette er et fossil-museum som konsentrerer seg om fossiler fra de siste 40 000 årene. Daniel og Jonas var nok litt skuffet over å ikke se noen digre dinosaur-skjeletter, men de ble imponerte nok over denne Mammuten.
Nå er ikke akkurat regnvær det California-folket er mest vant til. Dette så vi tydelig ved at ingenting var lagd for regnvær. Ingen dreneringer, ingen takrenner; regnet bare fosser ned og inn der det passer seg. Dette bildet viser kanskje hvor familiære de L.A.-innfødte er med regnvær. Kanskje ungene får fri skolen også når det regner?
Etterpå "skled vi runden" gjennom Hollywood og Beverly Hills. Ved "Walk of Fame" i Hollywood har mange superkjendiser avgitt sine fotavtrykk, håndavtrykk og hilsner. Heldigvis fant jeg avtrykket fra min (og ungenes) favoritt-kjendis...
Dagen ble avsluttet med middag på "IHOP", eller nærmer forklart: "International House of Pancakes". Dette var meget populært blandt ekspedisjonens yngste deltagere!
Søn. 10.11.02:
Endelig! - Sola skinner og gjør ære på uttrykket "Sunny California". På med shorts!
Vi tok en tur til stranden. Der var det palmer, sol høyt på himmelen, sand, plaskende Stillehavsdønninger og surfere. - Altså slik jeg hadde forestilt meg at en strand på samme breddegrad som nordlige Marokko skulle være (33 grader nord). Det var forresten interessant å se bølgesurfere i virkeligheten. På TV vises jo bare proffene som får det til å se lett ut, men her var det folk som prøvde å få det til. Noen klarte det bra, og andre sto kun i 1-2 sekunder. Nå så det faktisk skikkelig vanskelig ut!
Etterpå kjørte vi nordover langs strandlinja og deretter opp i åsene nord for L.A. Herfra var det en lekker utsikt over byen (mot sør - for den som ikke gjettet det). Her traff vi også på mange kolibrier. Jeg prøvde såklart å få bilde av disse små helikoptrene, der de stod bom stille og sugde av blomstene. - Men de er jo så små... På dette bildet sees en kolibri øverst til høyre.
Etter kjøreturen gikk vi på en restaurant og tok en "ha-det-bra-og-takk-for-laget-middag" med Robert (jeg liker ikke ordet "avskjed"!). Helgen er dessverre over for Robert sin del, så han måtte sette seg på flyet hjem til Seattle. Nå har vi ikke noen til å guide oss lenger. - Så nå er vi på egenhånd...
Man. 11.11.02:
I dag skal vi sette kursen mot Australia. Vi avtalte med hotellet at vi kunne sjekke ut så sent som 1400, så derfor gikk vi oss en tur i det flotte været, - langs alléer av høye palmer.
Vi ble rådet til å møte opp på flyplassen noen timer før avgang, men vi var nok litt for tidlig ute. Qantas hadde ikke åpnet innsjekkingsskranken sin, så vi måtte vente i to timer før vi fikk gjort noe som helst.
Da vi omsider fikk sjekket inn, var det fortsatt en god stund til det var noe vits å gå igjennom sikkerhetssjekken - Mer fritid... Ca. en time før avgang var det på tide å begynne sikkerhetskjøret. Dette passet faktisk ganske bra. Vi rakk å se litt på flyet som skulle frakte oss over Stillehavet; en Boeing 747, alias "Jumbojet".
Vi fikk 4 seter mellom midtgangene, og på den samme raden. Det var ganske praktisk, for da slapp vi å plage noen når vi skulle ut (nei-nei, ikke ut av flyet). Den digre maskinen med sine hundretalls tonn (!) kom seg opp i lufta. Det var mørkt når vi tok av, men det gjorde ikke så stor forskjell. Stillehavet ser ganske likt ut fra alle stedene langs ruta. Under turen kom det heller aldri info om hvor vi var, hverken på skjermene eller høytalerene. Det var litt skuffende, for jeg håpet å få med meg passeringen av ekvator og datolinjen.
Hvor ble det av tirsdagen? - Man kan vel si at vi fløy forbi den... I natt fløy vi altså over både datolinjen og ekvator. Når en passerer datolinjen på vei vestover tikker datoen en dag frem. I tillegg gikk flyturen over midnatt - Og dermed hadde datoen tikket to dager frem når vi våknet.
Det begynte å lysne like før vi landet i Auckland etter ca. 14 timer i lufta. Det ble heldigvis en times stopp der før vi skulle videre til Brisbane. Dette er det eneste bildet vi fikk tatt i New Zealand. Turen videre til Brisbane tok 2.5 timer. Som dere ser av dette bildet, er alle ved godt mot etter ørten timer i fly det siste døgnet.
Og så: Endelig fremme i Australia! Nå er vi på den sørlige halvkule, og derfor er det sommer her nå. Selv om det fortsatt var tidlig på morgenen, merket vi at det var både varmt og fuktig. Dette er ganske nær ekvator, 27.5 grader sør, og vi skal enda nærmere.... Vi vekslet bort resten av våre US-dollars til Aussie-dollars, og var dermed klare til å innta Australia. Første post på programmet: Komme seg til bobilfirmaet, NQ Australia Rentals, og hente ut bobilen vår.
Den første dagen med bobilen gikk med til herlig sosing med tiden. Vi fant oss en campingplass i Brisbane og slo oss til der. Disse bildene viser bilen utvendig og innvendig. Vi gikk til en restaurant i nærheten og bestilte oss noe mat. Så var det jet-lag, da... Innen maten kom, hadde både Daniel og Jonas sovnet. Vi klarte så vidt å få liv i Jonas igjen, slik at han spiste maten. Daniel var det helt umulig å vekke, så hans mat forble urørt...
Tor. 14.11.02:
I dag våknet vi alle kl. 0500 og var fornøyd med det. Etter frokost startet vi ferden nordover. Australske veier er ikke som norske: For det første kjører alle på gal side (så da gjorde vi det også), og for det andre er det 100-grense på relativt små veier.
Vi kjørte noen mil fra Brisbane til Beerwah, der Australian Zoo holder til. Dette er "hjemmet" til krokodille-gærningen fra Animal Planet, Steve Irvin alias "Crocodille Hunter". Mitt lille bestialske håp om å se ham bli spist opp av sine egne krokodiller ble ikke oppfylt. Vi fikk ikke en gang sett ham "live"...
Vi fikk imidlertid se krokodillene spise, med det var ferdigdrepte kaniner og liknende. Det var action nok i det! De har såklart ikke bare krokodiller der. Denne sinnataggen fra Tasmania kalles "'Tasmanian Devil". Og hva er vel en zoo i Australia uten kenguru?
Fre. 15.11.02:
I dag besøkte vi "Under Water World" i Mooloolaba. En av de første skapningene vi fikk se var denne motorsaga. Her kommer forresten dagens gjettekonkurranse: Hvem er innenfor glasset, og hvem er utenfor? De hadde også en undervannsgang, der vi gikk inne i et rør av plexiglass. Her kunne en se noe så uskyldig som fargerike koraller, eller bli oversvømt av haier og skater. Jeg falt litt for dette noget spesielle akvariet...
Etterpå tok vi oss en tur på ena av Mooloolabas strender. Her fikk vi moret oss i ganske solide dønninger fra Stillehavet. Legg merke til farkosten til venstre i bildet. Den la ut hai-nett, slik at vi kunne bade trygt. Snilt! - Ikke sant?
Etter å ha fjernet sand mellom beina kjørte vi videre nordover mot neste mål: Fraser Island.
Lør. 16.11.02:
Vi hadde meldt oss på en 1-dags ekspedisjon til Fraser Island, som er verdens største sandøy. Vi ble hentet på campingplassen av en buss. Hele busslasten ble geleidet ombord på en bilferge som kun hadde terrengbiler på bildekket. Vi forstod etterhvert hvorfor, for biler som må gi seg når det er 20 cm dype hjulspor i gjørma har ikke noe på Fraser Island å gjøre. Denne doningen hadde ikke slike problemer... - En 4-hjulsdrevet buss med ekstrem høy bakkeklaring!
Og for en kjøretur! - Melkeruta fra Skumperud på heia er bare barnemat! Dette bildet er et av de beste jeg klarte å ta under bussturen gjennom jungelen på Fraser Island... Da vi hadde kommet oss over på sørøst-siden av øya kjørte vi på stranda langsmed vannkanten. Underveis fikk vi se et par dingoer som lusket bortover stranda. Vi kjørte til et skipsvrak som nok hadde ligget der en stund. Bussjåføren sa at dette nok var en av de mest fotograferte rusthaugene i verden... Jeg kunne heller ikke dy meg for å ta bilde av vraket. Som dette bildet viser, var det både biler, busser, skipsvrak og fly på denne stranden.
Etter strandturen dro vi inn i jungelen igjen og fikk gå litt rund på noen stier. Her var det tett buskas, palmer, lianer og masse dyrelyder. Siste post på programmet var stopp ved en av øyas innsjøer, - med fin hvit sand av kvarts.
Det var varierende vær denne dagen. Vi satt heldigvis inne i bussen under de verste skurene. Jeg synes uansett det var greit å se sub-tropisk regnskog i regnvær...
Søn. 17.11.02:
Dette ble en slappe-av-dag og kjøre-til-langt-på-natt-dag. Denne dagen ble først brukt til sosing, lekselesing og dagbokskriving. Etterhvert kom vi oss avgårde og kjørte nordover til et sted rett sør for Rockhampton, ca. ved den sørlige vendesirkel. Der slo vi oss til for natten på en P-plass for tungtransport.
Man. 18.11.02:
Det er alltid spennende å se hvordan det ser ut i dagslys på et sted man har ankommet i stummende mørke. Her var det enorme beitemarker så langt øyet kunne se!
Denne dagen ble satt av til kjøring. Strekningen mellom Rockhamton og Mackay var den mest øde strekningen til nå. - Med lange snorrette strekninger fra ingensteds til ingensteds. Plutselig kommer man allikavel til et sted, og et av disse stedene var Marlborough. Her tok vi oss litt mat på stedets kafé / matbutikk / alt-annet-butikk / møteplass.
Underveis krysset vi en haug med Dittogdatt Creek (Alligator Creek, Dead Man Creek, 5 mile Creek, Saltwater Creek etc.). Creek skal jo bety bekk eller elv, men en rask sjekk bekreftet mistanken: Det er nok ikke ofte det renner vann i dem, - sannsynligvis bare i regntiden. Vi begynte jo å synes at det var på tide å se en vill kenguru i Australia. På en strekning så vi imidlertid bare triste syn: Flere ti-talls ihjelkjørte kenguruer. De fleste av dem blir nok tatt på kvelds og nattetid.
Endelig så vi noe bra på den fronten: To levende kenguruer gresset i veikanten. Vi fikk stoppet, snudde og kjørte tilbake. Der var de fortsatt, så vi alle fire kunne se dem. Jeg fikk også nådd et av mine mål: Ta et bilde av en vill kenguru.
Tir. 19.11.02:
Nok en dag med herlig sosing og somling! - Målet i dag var å komme seg til Airlie Beach, som er et utfartssted til Withsunday Islands. Ved 12-tiden stoppet vi og tok dette bildet, der Daniel viser oss at sola nå står rett over oss. Like ved Airlie Beach fant vi en flott campingplass, Flame Tree. Her vrimlet det av spankulerende påfugler og flaksende papegøyer. De var ville, men ganske folkevante... Det krydde av mer der også: Palmene var fulle av kokosnøtter, så Daniel og Jonas fikk streng beskjed om å ikke gå under palmer med slike skalleknusere. Guttene knuste heller en kokosnøtt som allerede hadde falt ned, og ga innmaten til papegøyene.
Ons. 20.11.02:
I dag sto vi tidlig opp for å bli med på en 1-dags ekspedisjon ut til Whitsunday Islands. Vi gikk ombord i en hurtigbåt i Shute Harbour. Den dro innom noen lokale paradiser for å hente folk som bodde på hoteller o.l. på øyene. Vi kom etterhvert til "Yellow Sub" som lå for anker utenfor en liten øy. Dette er ikke en u-båt, men en båt som har vinduer under vann, - slik at en kan se på koraller og fisk og hva som ellers måtte finne på å åpenbare seg der nede. Før vi tok en tur i den, fikk vi alle låne dykkermaske, snorkel og svømmeføtter. Turarrangørene kastet ut mat, slik at det kom masse fisk som en kunne se på. Det kom heldigvis ingen hai...
Så var det tid for tur i Yellow Sub. Vi steg ned i båtens aller dypeste og satte oss ved vinduene, - og så nok ut som noen som venter på at det skal komme noe bra på TV... - Og det kom noe bra! - Vi fikk hilse på en haug med fargerike fisk på et platå der sub'en kunne drive rund. Der fikk vi bl.a. hilse på Boris. Dette var visstnok en sjefshann med et 20-talls damer. Jeg husker desverre ikke hva arten heter.
Ferden gikk så videre med hurtigbåten til Whitehaven Beach. Dette er en kritthvit strand! (Eller kjemisk mer korrekt: En kvartshvit strand.) På dette bildet prøver Daniel og Jonas å holde T-skjortene tørre. (Gjettekonkurranse; Ble T-skjortene våte?)
Etter turen la vi ut på en ny kjøreetappe nordover, - for det meste i mørket. I løpet av en strekning på noen få kilometer så vi mellom 10 og 20 kenguruer i veikanten - Levende, heldigvis...
Vi tok kvelden i Ayr, som er noen mil fra Townsville.
Tor. 21.11.02:
Vi startet dagen med å kjøre til Townsville. Planen var at jeg skulle ordne noen papirer for å validere mitt norske flysertifikat i Australia. Cecilie og guttene hoppet av på et digert shoppingsenter, mens jeg kjørte videre for å finne CASA (Australias svar på Luftfartstilsynet). Jeg fant CASA og en kar som sa at det passet dårlig nå, men at jeg kunne komme igjen i morgen kl.0900. Bomtur i dag, altså.
Ved hjelp av diverse tekstmeldinger frem og tilbake fante jeg heldigvis Cecilie og guttene. Vi fikk kjøpt både sandaler og "klikk-klakker" (badesandaler) til Daniel og Jonas.
Deretter fant vi oss en campingplass ikke så langt fra flyplassen (og CASA - siden jeg hadde en "morgenavtale"). Etter dette var det på tide med mat, så vi satte kursen for byen. Townsville er en fin by med en fint laget gågate. "Live music" var det der også: Trærene krydde av papegøyer som lagde et skikkelig leven! Bare hør selv! På vei tibake til bilen så vi massevis av såkalte "Flying Foxes". Dette er schvære flaggermus, - eller kanskje de burde kalles flaggerrotter... Det var ikke så lett å ta bilde av dem i mørket, men her er et halv-vellykket forsøk...
Fre. 22.11.02:
Første post på programmet var CASA. Mannen jeg hadde avtale med var syk, men heldigvis fikk jeg hjelp av en trivelig dame. Etter en stund var papirene i orden. - Nå mangler jeg bare en sjekk-tur med en Australsk instruktør før jeg kan fly selv i Australlia!
"On the road again". - Kursen ble satt videre nordover. Vi måtte bare ha et bilde av det klassiske fare-for-kenguru-skiltet... I denne delen av Australia dyrkes det mye sukker. Langs veiene er det store åkere med sukker-roer. (...men hvor lager de all gjæren?). På alle kjøreturer er det viktig med stopp imellom. Vi stoppet på denne flotte plassen. Daniel og Jonas satte muligens mest pris på isen...
Litte senere på dagen kjørte vi innom South Mission Beach. Her hadde de lagt ut "stinger net", slik at vi fikk oss et ettermiddagsbad i Stillehavsbølgene. Dette er en diger not som ligger ut fra stranden og beskytter oss mot brennmaneter. På denne tiden av året kommer det inn en del brennmaneter som kan være farlige. De verste er dødlige... (Jada, vi er alle dødlige, jeg mener at man kan dø av dem!)
Etter å ha fått i oss mat satte vi kursen videre mot Cairns. Vi tok natta noen kilometer sør for Cairns.
På programmet i dag: Togtur gjennom regnskogen til Kuranda, og kabelbane over regnskogen tilbake. Dette startet så grytidlig at vi måtte spise frokost på jernbanestasjonen. Toget slet seg opp i fjellet og inn i regnskogen. Dette bildet ser nesten litt ut som norskt landskap, bortsett fra at det er regnskogen som henger over stupet - og at dette er i bortimot 1000 meters høyde (hvor ble det av tregrensa?)
Kuranda er en typisk turistlandsby, med Auborginersjapper på annenhvert hjørne. Her får Daniel og Jonas privatleksjoner i blåsing på didgeridoo. Det ble faktisk lyd i dem! Etter å ha tittet litt rundt måtte vi atter en gang ha litt mat. Denne middagen ble for min del kengurufilét og grønnsaker. Vi avsluttet Kuranda-besøket med en tur til den lokale fugle-zoo'en. Der fløy de fleste fuglene fritt i et stort bur - som vi ble sluset inn i. Noen av disse fuglene var innpåslitne, og var slettes ikke til å få bort igjen...
Kuranda er også vårt nordligste punkt i Australia. Dette er på ca. 17 grader sør, og siden det er mellom vendesirklene står sola rett over hodene på folk her to ganger i året: Når sola er på vei sørover tidlig på sommeren (sommeren her nede!), og på vei nordover igjen litt utpå sommeren.
På turen tilbake i taubanen over regnskogen fikk vi fin anledning til å studere toppen av regnskogen. Dette bildet viser et eksempel av regnskogen sett rett ovenifra, man kan såvidt se ned mot skogbunnen. Dette bildet viser et tre med masse lianer på.
Vel tilbake i Cairns fant vi en turistsjappe hvor vi bestilte oss en tur ut til The Great Barrier Reef på mandag!
Søn. 24.11.02:
I dag skal vi besøke en eks-kollega av Robert: Guy. Etter fokost kjørte et par mil sørover igjen og tok så til høyre rett inn i bushen. Her klatrtet vi langsomt oppover med bobilen på veier som minnet litt om norske vestlandsveier. Her var det ingen autovern, men jeg tror faktisk at det tette buskaset ville ha stoppet en uheldig stakkar fra å rase nedover de bratte skråningene. Vi kom oss omsider opp til "the Tablelands" som ligger innover i landet på et fjell-platå.
Etter å ha funnet fram til Guy og familien hans kjørte vi alle sammen til et lite vann for å bade. Vannet var omgitt av regnskog og var visstnok fritt for krokodiller... Krokodiller eller ikke; temperaturen var behagelig. Man kunne plaske rund i vannet så lenge man bare orket. Etter et godt bad er det godt med mat. På dette bildet ser vi Guy og kona hans; Francesca.
Guy tok oss også med på en tur inn i bushen med en bil som var litt mer egnet for denne type veier. På dette bildet ser man foruten bilen også spor etter en av Australias mange skogbranner. Vi gikk en liten tur inn i regnskogen. Man har ikke vært på skikkelig regnskogstur hvis man ikke har slengt seg i lianer! Vi kom til et 500 år gammelt "fig tree" som var omgitt av klatreplanter. Et spektakulært syn!
Etter turen ble vi invitert på middag. Etter middagen fant Daniel og Jonas seg til rette i trampolinen. Det regnet, men som kjent: Våte barn skyr ikke vannet...
Man. 25.11.02:
I dag er det The Great Barrier Reef som står på dagsordenen. Vi ble hentet grytidlig(?) på campingplassen av en buss som kjørte sightseeing for å plukke opp turister fra de andre campingplassene og hotellene i Cairns.
Fra bussen ble vi geleidet inn på en to-masters katamaran. Det var ikke så ille å ligge på det digre front-dekket med fokken blafrende over seg. Det var litt juks med i bildet, for til å begynne med gikk skuta på både seil og motor samtidig. Grunnen til det er nok de store avstandene, - det ville tatt halve dagen å komme seg ut for bare seil.
Etter et par timer fikk vi landkjenning. Ikke så mye land akkurat, men en liten sandbanke ute blant revene: Michaelmas Cay. Katamaranen ankret opp rett utenfor øya og vi ble fraktet inn til stranden med en liten båt som gikk skyttel frem og tilbake hele tiden, slik at folk kunne gjøre hva de ville. Vi startet med å snorkle. Draktene på bildet er ikke noe vi har på fordi vannet er så kaldt, for det er heller varmt! - Det er beskyttelse mot sola! På revene rett utenfor stranden så vi muslinger på godt over halv-meteren, masse koraller i forskjellige farger og Cecilie fikk sett en skilpadde. - Helt fantastisk! Jeg lekte meg litt med et en-gangs undervannskamera. Jeg er spent på hvordan det ble... Foruten turister var det også masse sjøfugl på øya. - De var ihvertfall i flertall...
Etter en god del snorkling dro vi tilbake til katamaranen for å spise lunsj. Vi kom i siste liten og rakk såvidt å hive i oss noe mat. Deretter bar det ombord i en båt med glassbunn for å studere revene litt lenger bort fra øya. Her er et lite eksempel på hva man ser.
Etterhvert var det på tide å sette kursen for Cairns. En del av hjemveien gikk vi kun på seil og levende musikk. Fyren var god også, så da ble det stemning! Slik føles det å ligge på ryggen på frontdekket til en katamaran med full seilføring, - men jeg måtte reise meg opp hver gang jeg skulle nippe til champagnen...
Tir. 26.11.02:
I dag tok vi farvel med Bobilen. Etter jobben med å flytte tilbake til sekker og bag'er kjørte vi først til hotellet og sjekket inn. Vi hadde ikke så god tid på oss før vi måtte levere bilen, så vi hev ca. halvparten av baggasjen inn på hotellet før vi kjørte til bobilfirmaet. Innleveringa gikk greit, bortsett fra at jeg fortsatt hadde bilnøklene i lomma da vi kom tilbake til hotellet... Heldigvis hadde de på bobilfirmaet fått med seg hvilket hotell vi var på, så de ringte oss. - Det eneste jeg måtte gjøre, var å stå på trappa når de kom for å hente nøkkelen.
Hotellet var flott! Det var et stort område med små boligenheter, restauranter og badebasseng.
Og så går turen videre til Alice Springs! Hotellet kjørte oss til flyplassen. De stillte med buss og tilhenger bare for oss. - Det hadde kanskje vært billigere for dem å bestille drosje til oss, men det får bli deres business...
Like etter avgang svingte vi sørvestover, og tok farvel med Stillehavet i denne omgang. Etter et par timer hadde landskapet forandret seg drastisk. Dette bildet er tatt få sekunder før landing i Alice Springs. Da vi skulle hente baggasjen oppdaget vi at statistikk ikke er til å spøke med. Med så mange kolli og så mange flyturer måtte det bare skje. Ryggsekken til Jonas kom aldri på transportbåndet. Så da var det bare å iverksette søket...
Vi tok drosje til hotellet og gikk oss en tur i byen etter å ha sjekket inn. Todd River pleier det egentlig ikke å være vann i på denne tiden av året, men ettermiddagsbyger de siste dagene hadde gitt vann i elven. Ved elvebredden traff vi denne glade gjengen som insisterte på å bli foreviget! Hyggelig å se noen sånne også! - Det er jo aborginerne som er de egentlige australierne... Før vi kom til Alice Springs hadde vi sett mindre enn 10 aborginere(!) på 2 uker.
I sentrum av Alice Springs er det en fin gågate, der turistsjapper og restauranter har samlet seg. Vi kjøpte et maleri laget av denne damen. Vi tenkte vi skulle være smarte og spurte henne om hun viste om noen som kunne selge en didgeridoo (hvis noen lurer på hva det er; slapp av - det kommer senere!). Planen var å slippe det fordyrende mellomleddet som turistsjappene utgjør. Damen som satt ved siden av henne spratt opp og fortalte at nevøen hennes solgte både didgeridoo'er og boomeranger.
Vi ble pent nødt til å følge med henne. Vi tok en rask presentasjonsrunde mens vi gikk, og hun fortalte at hun heter Susan. Etter noen minutters gange kom vi til et hus der vi ble presentert for hele familien, kollektivet eller hva det nå var... Vi følte nå at vi hadde rotet oss såpass opp i det, at nå måtte vi kjøpe et eller annet av dem. - I det minste en boomerang. Nevøen viste oss en didgeridoo som var nesten ferdiglaget. Jeg spurte om det var han som hadde laget dem, og han svarte ærlig nok at dette var en han hadde funnet bak en av turistsjappene... - Det var jo ikke akkurat slik vi hadde tenkt oss det, så da gikk vi over på plan B for Boomerang. Han viste oss noen boomeranger som var skikkelig tunge. Dette var ekte jakt-boomeranger for kenguruer og mennesker (uææh!). Jeg spurte om disse kommer tilbake, og han svarte ærlig nok (igjen) at det gjør de ikke. Det er "fugle-boomerangene" som skal komme tilbake. Disse kenguru- og menneskedrepende boomerangene skal bare penetrere lufta og byttet.
Hva skulle han så ha for en slik boomerang? Et nytt ærlig svar: 110 aussie-dollar (kurs: 4.3 NOK)! - Altså 3 ganger så dyrt som de i butikkene (og som kommer tilbake)... Vi hadde ingen plan C, så vi forhandlet oss frem til en aborginer-dekorert boomerang + to par med "singing sticks", også dekorert, samlet for 100 aussie-dollar. På kjøpet fikk vi også en liten demo på aborginsk sang. På dette bildet synger gamlefar mens han slår takten med et par boomeranger. Susan (til høyre i bildet) bruker singing sticks både til å slå takten med og til generelle dansebevegelser.
Sannsynligvis betalte vi blodpris for varene, men boomerangen og singing sticks'ene blir fine souvernirer fra den gangen vi skulle være "smarte"...
Tor. 28.11.02:
I dag har jeg en avtale med Alice Springs Aero Club om å gjøre en "flight review", slik at jeg kan få lov til å fly i Australia. Derfor måtte jeg dra til flyplassen rett etter frokost. Vi fløy med klubbens Cessna 172RG, og alt gikk greit. - Så nå kan jeg fly australsk-registrerte fly i Australia! Det var interessant å se Alice Springs fra lufta. Det flate landskapet brytes av såkalte "ranges". Alice Springs omgis av Mac Donnel Ranges. Dette er lave, men lange fjellrygger som strekker seg utover landskapet. Disse brytes av såkalte "gaps". Alle disse gap'ene har navn: Heavitree Gap, Emily Gap, Jessie Gap, Simpson Gap etc. Både range'ne og gap'ene er fine navigasjons-holdepunkter når man flyr. - Og det er bra, for bortsett fra det er det bare veier og uttørka elveleier å navigere etter.
Etter flygingen var jeg på fly-terminalen og fikk den gode nyheten at sekken til Jonas hadde kommet til rette! Den hadde falt av en tralle - uten at noen så det før flyet hadde gått... På veien tilbake fra flyplassen hentet jeg den nye bobilen fra NQ Rentals. I denne skal vi bo i nesten en måned!
I mellomtiden gikk Cecilie og guttene en tur i byen. Atter en gang ble det tid for is. Ved hjelp av tekstmeldinger frem og tilbake klarte vi å møte hverandre i byen. - Og i byen er det julestemning med julepynt & greier.
Og så var det på tide å kjøpe en didgeridoo. Vi gikk til gågata som vi bare kalte "Didgeridoo-gata", fordi det lå mange butikker side om side i gata som solgte didgeridoo'er og boomeranger. På dette bildet tester Jonas den didgeridoo'en som vi kjøpte, mens butikk-innehaveren ga oss en demo på en diger didgeridoo. Tøff lyd, - men vil vi noen gang få det til selv?
Vi hadde egentlig sett for oss at vi skulle kjøpe didgeridoo fra en aborginer, men i Alice Springs er aborginerne desverre en slags "sub" i befolkningen. Vi så aldri noen aborginere inne i butikkene og restaurantene, - hverken foran eller bak disken... De drev stort sett rundt i gatene og i Todd River (de satte stor pris på vannet i elven), og noen av dem prøvde å selge malerier og slikt. - Og vi så hele tiden politibiler som jagde rundt etter dem. Hvordan det har blitt slik aner jeg ikke, men det er trist å se - og det minner om tilstander man har sett tidligere i andre "hvite" deler av verden...
Denne kvelden fikk vi smake på tropisk tordenvær med ditto vindgust og regn! Vinden blåste takluka av bilenen. Luka var vippet opp, for det hadde ikke begynt å regne enda, - Det begynte imidlertid å regne etter at luka hadde blåst av, så nå måtte vi få gjort noe! Vi kom oss til en campingplass rett ved Heavitree Gap. Der fikk vi hedigvis låne en stige, slik at jeg kunne sette luka på plass før det begynte å sprutregne (puh).
I fjellskrenten ved Heavitree Gap var det en flokk rock wallabies som holdt til. Wallaby er en liten kenguru. En fullvoksen wallaby er på størrelse med en litt stor katt. På campingplassen var det fast takst at disse ble matet rett etter solnedgang. Vi kjøpte wallaby-for og begynte lokkinga. Etterhvert dukket det opp en flokk (eller rettere sagt; de kom ned) og de var ikke spesielt sky... På dette bildet spiser en wallaby-mamma av hånden til Daniel. - Legg merke til ungen som stikker hodet ut av pungen!
Fre. 29.11.02:
Vi startet dagen med å besøke Alice Springs Desert Park. Dette er en kombinert zoo og botanisk hage, der forskjellige typer ørken er hovedtema. Det er utrolig mange planter og dyr som residerer i ørkenen! Begrepet ørken går på nedbørsmengden, ikke bare at det bare er sand der!
Denne lille øglen er en av parkens ville gjester, og hører ikke til blant klientellet. I den tropiske delen av Australia vrimler det av øgler av flere typer. Man ser dem overalt: - Alt fra på offentlige toaletter til under buskene i ørkenen. Disse tøffingene derimot, er blandt klientellet og bor i et bur. De stod bom stille foran dette maurebolet og spiste maurene som tilfeldigvis forvillet seg rett foran gapene deres. Maur lærer ikke av andres feil! Denne ørnen var er ikke en del av klientellet, men er ansatt av parken. Jobben er å vise oss hvordan ørner med en stein i nebbet kakker hull i emu-egg. Lønna er emu-egget.
Det er jo nesten aldri vann i Todd River, så da er det heller ikke noen vits i å lage broer på alle stedene man ønsker å krysse elven. Derfor er det bare ca. halvparten av stedene man skal krysse elven at man har broer. Resten av stedene er veien bare laget rett på elvebunnen.- Og da går det slik når det har regnet mye...
På vei ut fra Alice Springs tok vi turen innom Emily Gap. Vi startet så vår lange ferd sørover på Stuart Highway. Etter at mørket hadde falt på måtte vi stoppe for en stor kenguru som stod midt i veien. Vi kom oss et ganske godt stykke mot Uluru (Ayers Rock) og Kata Tjuta (The Olgas) før vi campet et tilfeldig sted i den Australske outback'en.
Under en fantastisk stjernehimmel satte Cecilie og jeg oss ned og prøvde oss på vår ny-ervervede didgeridoo. Her kan du høre hvordan det går med meg!
Lør. 30.11.02:
Slik så dette stedet ut i dagslys. En ørken av rød sand med ganske mye vegetasjon på. Et flott syn!
Vi var nok ikke de første på denne plassen. Denne bilen har nok ligget her en stund (jeg vet ikke hvilket merke det er, men den har i hvertfall trommelbremser, bladfjærer og stiv bakaksling). Hva er dette? - Er det påbegynte termittboliger? - Disse "søylene" står i hvertfall rett opp fra sanden og er 5-10 cm høye. Svar mottaes med takk! Vi startet kjøringen videre mot Uluru og møtte etterhvert dette synet: Uluru som bader i sol midt inne i et ellers flatt og rødt ørkenlandskap.
Ca. 4 mil vest for Uluru ligger Kata Tjuta. Dette er store steiner tilsvarende Uluru, men de er noe mindre og det er fler av dem samlet midt i det flate landskapet. Dette bildet viser Kata Tjuta sett fra vest. Dette er også hellig grunn for aborginerne, men det er lov å gå inn i skaret mellom fjellene. - Så da gjorde vi det!
Her har vi snudd oss tilbake og tatt en titt ut mot sletta. Turen inn i skaret endte forøvrig slik. Disse to fjellene står i hvertfall helt inntil hverandre! Etter turen så vi på hvordan solnedgangen belyste Kata Tjuta. Denne montasjen viser fire stadier i dette lysspillet. Etter en slik solnedgang ble vi inspirert til å blåse litt i didgeridoo'en. Lyden jagde ikke bort alle fluene...
Søn. 01.12.02:
I dag stod vi grytidlig opp for å se på Uluru i soloppgang. Sikkert ikke ulikt solnedgangen på Kata Tjuta i revers, kanskje. - Men det hører liksom med, så da sto vi tidlig opp lell. Vi var ikke alene om det! Det kom busslass på busslass med morgenfriske(?) folk. Soloppgangen så omtrent ut som ventet. Slik ser Uluru ut med det morgenferske solskinnet på seg. Vi tok hele kjørerturen rundy Uluru, men bestemte oss for å ikke gå opp. Vi ville respektere aborginernes ønske om at folk ikke gikk opp på deres hellige fjell.
Under dette badet visste vi fortsatt ikke hvor varm denne dagen skulle bli. Vi målte 41 grader! - Selv med air conditioning'en på full guffe ble det fortsatt alt for varmt i bilen under kjøreturen videre sørover! Vi så massevis av "dust devils". Dette er virvelvinder som suger opp støv. - Kall det gjerne en mini-tornado. Dette bildet viser en dustdevil i det den passerer veien foran oss. Legg merke til støvsporet på asfalten.
Over en bakketopp stod det plutselig en bil i veikanten og en fyr midt i veien som stoppet oss, - midt i ødemarken! Dette var en aborginer som sa at han hadde gått tom for bensin. Han ville gjerna ha 5 aussie-dollar, slik at han kunne haike med nestemann til nærmeste bensinstasjon og få seg bensin. Jeg fortalte ham at han sikkert trengte skyss mer enn penger i en slik situasjon, - men han ville ha penger. 5 aussie-dollar er da ikke så mye så vi ga ham det, men med om en mistanke om at dette var utspekulert tigging. "Det var da rart at han gikk tom for bensin akkurat ved det eneste store skyggefulle treet på flere km" sa Cecilie. Etter en stund kom vi til et nytt skyggefullt tre, med en ny gjeng aborginere og med en ny bil i veikanten som hadde panseret oppe. Nå kjørte vi bare forbi...
Sola gikk etterhvert ned, og da er det lurt å senke tempoet litt i den australske outbacken. Da kommer nemlig kenguruene frem i veikanten. Jeg aner ikke hvor mange vi så, men vi måtte stoppe helt for noen av dem, da de satt midt i veien. Kengu-mamma'n til høyre i dette bildet har en unge i pungen hvis du ser godt etter.
Vi stoppet for natta på en tilfeldig rasteplass. Klokka ett på natta målte vi 34 grader utenfor bilen! - Sov godt...
Man. 02.12.02:
Vi sov ikke så godt denne natta, men det kjølnet heldigvis utpå morgenkvisten. - Det ble faktisk så kaldt at vi frøs når vi stod opp!. Slik så det ut på dette stedet. Litt utpå dagen, når sola hadde varmet opp bakken, gjorde den kalde luftmassen at temperaturendringen de siste centimetrene ned mot bakken ble stor. Dette gir glimrende forhold for luftspeiling. Dette bildet viser et "Fata Morgana" som sikkert kunne ha skuffet en tørst ørkenvandrer. "Vannet" som sees i horisonten er ikke vann, men kun en luftspeiling av himmelen. Det ble etterhvert slutt på trærene, og det eneste vi kunne se foran oss var en laaang rett vei.
Plutselig begynte det å "skje noe" i horisonten: Mange store sandhauger dukket opp, og etterhvert kom vi til et skilt som fortalte oss at vi nærmet oss Coober Pedy. (Det visste vi såklart før vi så skiltet, vi har jo GPS...)
De siste 35 km'ene før vi kom til byen passerte vi mange av disse digre sandhaugene. Disse "tønnene" var det mange av, - og de spydde ut store mengder med støv. Denne virksomheten pågikk også helt inntil byen. Ny gjette-konkurranse: Var det mye støv i byen?
På campingplassen var det badebasseng, til tross for at Coober Pedy ikke har egne vannkilder. Det er ikke vår hodebry, - så vi bare badet, vi...
Selv om det var relativt kjølig denne dagen, så kan det bli varmt i Coober Pedy! Derfor er mye av byen under jorda for å komme seg unna den verste heten. Dette hotellet forsvant rett inn i en skrent. - Og fra "taket" av hotellet så det slik ut. Denne restauranten het "Dugout Cafe" og var mer enn bare dette skuret: Inne i skuret gikk det en trapp ned til restauranten. Det var en trivelig restaurant, men det var dårlig med vindusplasser... Nok en gjette-konkurranse: Hva er hovednæringen i denne byen?
Kan forresten noen fortelle meg hva dette er? - Er det en gammel rekvisitt fra "Mad Max"? Denne filmen ble jo filmet i og rundt Coober Pedy.
På kjøreturen videre sørover tok vi oss en stopp og gikk litt utover i ørkenen. Her fant vi det man forventer å finne i en australsk ørken: Et kenguruskjelett! Her prøver Daniel og Jonas å sette skjelettet sammen. - "Almost all parts inkluded - Glue not inkluded"...
Vi fortsatte til Glendambo, som ligger rett nord for beltet der det blir total solformørkelse i morgen! Fra bilen så vi en emu og noen kenguruer. Vi tok inn på campingplassen i Glendambo. Der ble vi bedt om å ikke sløse med vannet i dusjen, for vann hadde de lite av. Denne natta var det faktisk så kaldt at vi frøs...
Ons. 04.12.02:
Dette er den store solformørkelsesdagen. I dag skulle vi bare kjøre de siste par milene til der skyggen av månen krysser Stuart Highway senere i dag. Utrustet med utskrifter fra internett plottet jeg inn noen punkter langs måneskyggens vei inn på GPS'en (for uinnvidde: satelitt-navigator). Nå var det bare å følge veien til vi krysser linjen mellom disse punktene. Så ble gjort! - Men det var ikke nødvendig med GPS, for det var andre folk der også... Det stod masse biler litt utenfor veien på vestsiden.
Dessverre var plassen akkurat på senterlinja opptatt, så jeg måtte nøye meg med en plass 30 meter fra måneskyggens senterlinje... (Grusomt - ikke sant?) Jeg vet ikke om astronomenes beregninger er så nøyaktige, men GPS'en har faktisk en nøyaktighet i størrelsesorden 5 meter. (5 meter, - tenk over det! - Det er vanvittig med tanke på at den virker overalt på jordkloden!)
Vi kom etterhvert i prat med naboene våre. Jeg oppdaget til min store glede at jeg ikke er alene om å være så barnslig at jeg bruker GPS'en til å finne noe så unyttig som 5-metere i et 35 km bredt belte (nåja, - solformørkelsen varer faktisk lengst på midten av beltet - og langs senterlinja var det 30 sekunders varighet). New zealenderen ved siden av oss hadde også brukt GPS - Og australieren bortenfor der igjen (han som stod på senterlinja) hadde gjort det samme.
Etterhvert ble det mange folk langs den ellers øde veien. Det har garantert aldri noen gang tidligere vært så mange mennesker samtidig på denne veistrekningen. (OK, kanskje under byggingen, men det kommer i hvertfall aldri noengang til å bli så mange der i fremtiden). Det var ikke en sky på himmelen! - Og forventningene blant folk var store. Mange klargjorde fotoutstyr til den store gullmedalje. Jeg hadde bestemt meg for å bruke de 30 sekundene på å se - Ikke på å fikle med fotoapparater og kikkerter.
Etter masse prating, venting, undersøkelser av flere kenguruskjeletter, skolelekser etc. begynte det. Først delvis formørkelse som øker gradvis i ca. en time. På med solformørkelses-brillene! I løpet av denne timen måtte jeg leke meg litt med kikkerten og gamle fysikk-kunnskaper. Kikkerten ble rettet mot solen, og bildet av sola ble projisert på en papptallerken. Dette bildet viser sola servert på en tallerken noen minutter etter at den delvise formørkelsen har begynt. Dette bildet viser sola fotografert på samme måte: Månen dekker over sola øverst til venstre (kikkerten snur litt på det - i virkeligheten kom månen fra "klokka sju" og gikk oppover mot høyre på sola). Legg også merke til solflekkene på nedre halvdel av sola. Linjen øverst på sola er bare en brett på tallerkenen...
Og så: Det store halvminuttet. Sola er helt dekket av månen! - Av med brillene! Når sola dekket hele månen hadde jeg stilt inn kameraet på stativet, så det var bare å trykke på avtrekkeren. Siden det var lang eksponeringstid (4-5 sekunder) måtte jeg bruke selvutløser for å ikke rugge på kameraet. Jeg er glad for at jeg gjorde det så enkelt for meg selv. - Vi fikk alle fire nyte dette vakre synet i 30 sekunder.
Det ble naturlig nok gradvis mørkere i løpet av hele den timen månen dekket mer og mer av sola, men den største endringen skjedde i løpet av de siste 5 sekundene! 30 sekunder senere startet hele forestillingen i revers. På med brillene igjen! Jeg så litt rundt meg rett etter at "diamantringen" kom (i det sola titter frem bak månen): Vi kastet skygge allerede etter 3-4 sekunder. Og stemningen; den var på topp! Dette er en av våre naboer, Trevor: En fornøyd australier som smiler fra øre til øre (kanskje litt også fordi han sto akkurat på senterlinjen?).
Sola gikk ned bak ørkenhorisonten mens den ennå var delvis tildekt av månen. Vi fant ut at vi like så godt kunne tilbringe natta der. - God natt!
Tor. 05.12.02:
Noe av det som er fint med å overnatte utenfor campingplasser, er at man har god tid på seg. Alle campingplasser og hoteller i Australia er enige: Utsjekking er senest kl.10! Ute i outback'en kan vi somle om morgenen, og f.eks trene litt på didgeridooen. Her er det Jonas som øver.
Vi satte etterhvert kursen for Woomera. På veien kjørte vi forbi Lake Hart. I dette området er det mange tilsvarende "innsjøer". De har til felles at de stort sett er uttørket, bortsett fra etter kraftige regnfall. Vi kom litt senere helt ned til en annen innsjø (som jeg ikke vet navnet på). Her tok vi oss en tur utpå. Alle mine fantasier om å lande på en slik innsjø med fly på denne årstiden ble rask avlivet. - Bunnen er fortsatt myk, noe den som lagde disse sporene sikkert har erfart... Som dette bildet viser går det imidlertid greit å gå utpå der, - dersom man tråkker på de rette stedene. Dette bildet viser et fint eksmpel på et "Fata Morgana". Se hvordan bakgrunnen er speilet i "vannet".
Noen kilometer før vi kom til Pimba traff vi på denne emuen (neida, - vi traff den heldigvis ikke i bokstavelig mening). I Pimba var det flere emuer som spiste ting og tang de fant utenfor bensinstasjonen og restauranten (les: utenfor Pimba).
Vi tok inn på campingplassen i Woomera, og utforsket byen etterpå. Ved Woomera ligger Australias rakettbase. Det er visstnok ingen oppskytninger i disse dager, men de har et museum vi vil besøke. Foreløpig har vi testet svømmebassenget og en av restaurantene. I morgen prøver vi å finne en internett-kafe...
Det er forresten vanskelig å finne internettsteder i sentral-Australila der man kan dytte en CD inn i maskinen og overføre alle bildene våre til nettet. Derimot finnes det mange internettautomater der en kan surfe på nettet, men disse har altå ingen tilgjengelige CD-drev. Å overføre mange MB via mobiltelefonen blir for dyrt og tidkrevende...
Fre. 06.12.02:
Dette ble en skikkelig avslapningsdag! Vi sto opp så sent at vi måtte sjekke ut før frokost og spise frokosten vår på en parkeringsplass. Takket være at det fortsatt er kjølig i været gikk det greit å sitte inne i bilen uten air-conditioning'en på (den i "stua" funker kun med 220V tilkobling, noe de fleste av campingplassene har). Vi brukte en del tid på Woomeras bibliotek til internett-saker: Oppdatering av denne siden, sjekke e-post, norske nyheter o.l. Etter dette tok vi en spasertur i "sentrum". Dette bildet sier kanskje noe om hva som er viktig på dette stedet. Vi besøkte såklart rakett-muséet. Her var det naturlig nok mange rakett-relaterte gjenstander. Det var også mye historikk om Woomera, som har oppstått som et resultat av rakettbasen i romkappløpstiden. Det var dessverre ikke tillatt å kjøre ut til startrampene. :-( Det viste seg forresten at en av rampene lå ved Lake Hart (som vi kjørte forbi i går), men i motsatt ende.
Vi møtte på nok en emu, - denne gangen i Woomeras gater. Den spankulerte rund omkring i gatene, og brydde seg ikke så veldig mye om folk. Den hadde en "egosfære" på ca. 10 meter. Vi kom i prat med en lokal dame. Hun fortalte at dette nok var et av medlemmene i en emu-familie som holdt seg i området Woomera - Pimba. Legg forresten merke til plakaten med "Drive In Bottle Shop" over emuen (sorry for at noe av teksten mangler på toppen av bildet, - men emuen nektet å stå i ro). I Australia er det ikke tillatt å selge øl i butikkene, så man må gå til slike Bottle Shop'er for å kjøpe øl, vin og sprit. Dette er imidlertid den eneste Drive in-versjonen jeg har sett hittil...
Vi kjørte etterhvert videre sørover. Vi måtte innom Pimba igjen for å komme oss tilbake til Stuart Highway, og der fylte vi også bensin. - Pimba: Et sted der man betaler for bensinen i baren...
Det er så billig å spise ute i Australia at vi faktisk spiste middag "hjemme" for første gang i dag. Det var imidlertid noe enkelt og godt: Taco. Vi stoppet for å spise mens det fortsatt var mobildekning fra Woomera. Etter middagen var det blitt mørkt, men vi kjørte noen mil til før vi tok en outback-camping . Det var så flatt og fint der at vi bare stoppet et tilfeldig sted og manøvrerte kjerra over stein, sand og småbusker til vi var 30-40 meter fra veien. Vi så forresten flere kenguruer i dag også.
Lør. 07.12.02:
Da vi våknet, så vi at dette stedet var nesten uten trær. Etter frokost konsentrerte vi oss om lekser. Her sitter Jonas og leser, og her gjør Daniel matikk (som det heter i Trøndelag). Plutselig kom det en emu spaserende forbi! Jeg hentet straks kameraet og begynte å snike meg inn på dyret. - Men man sniker seg ikke så lett innpå en erfaren ørkenbeboer - og hvertfall ikke et sted der den høyeste busken er 20 cm høy... Dessuten hadde denne emuen en egosfære som var langt større enn de vi så i Woomera. Det ble altså ikke noe bilde, men det var fasinerende å se dette dyret løpe. - Og det gikk fort unna!
Enhver skole må ha friminutt, så vi gikk noen turer bort fra bilen. Daniel og jeg gikk i den retningen der emuen forsvant bak en liten topp ("toppen" var minst 3 meter høy). Som indianere i gamle western filmer stillte vi oss opp og lot blikket speide rundt. - Og der: Noe hopper der borte! - Det viste seg å være to kenguruer som kom hoppende mot oss. De stoppet ved noen store busker ca.150-200 meter unna. Buskene var 1-2 meter høye og sto i en såkalt "creek" - Et liten fordypning der det renner vann i våte perioder. Siden det var midt på dagen var det opplagt at kenguruene planla å hvile der i den sterke sola. Vi sto bom stille til kenguruene hadde falt til ro, og så begynte vi å gå forsiktig mot dem. Vinden blåste fra dem mot oss, så alt lå til rette for et nær-treff. Nå kunne vi ikke se dem, men vi visste hvor de var. Da vi var 50-100 meter fra dem, reiste den ene seg opp, - og så den andre. Vi sto alle fire stille og stirret på hverandre noen sekunder før kenguruene fant ut at vi hadde kommet inn i egosfærene deres. - Og dermed hoppet de avgårde i den retningen de kom fra. Jeg har ikke allverden med telelinse på digitalkameraet, så noe bra bilde ble det ikke, men her er i hvertfall et fersk spor etter halen på en av kenguruene...
En finner forresten nok av overraskelser i ørkenen: Hvordan i all verden kan disse vokse her?
Etterhvert var det på tide å kjøre videre. Da vi nærmet oss Port Augusta kjørte vi på noen vanvittig lange rett-strekninger. Her går veien snorrett fra horisont til horisont! (Egentlig er det jo rart at det i det hele tatt er svinger på disse veiene som går gjennom et flatt "nowhere".)
Etterhvert dukket Flinder Ranges opp i horisonten. Dette var det første vi så som kunne kalles fjell siden dagen ved Uluru (Ayers Rock)... Vel fremme i Port Augusta tok vi inn på en campingplass, - og deretter æret vi sørkysten av Australia med et bad i Spencer Gulf. Fjorden er ganske trang her, men er allikavel ramsalt grunnet den store forskjellen på flo og fjære. - Dessuten er det ikke akkurat noen vannrike elver her som presser på fra innlandet...
På campingplassen kom det plutselig en kenguru-unge spaserende forbi. De har forresten en merkelig måte å spasere på: Halen og forlabbene i bakken samtidig mens de flytter baklabbene, - og så baklabbene nedi mens de flytter forlabbene og halen. Det viste seg at kenguru-ungen het Jessie og at eieren het Hannah. Jessie var svært så tam og lot seg mer enn gjerne klappe. Her poserer Jessie og Hannah.
Søn. 08.12.02:
Som de fleste dager, ble denne startet med frokost. Denne dagen ble også viet til skole og lekser. - Men man tar seg da tid til bading i friminuttene. Først badet vi i sjøen og senere i bassenget på campingplassen. På veien til stranda møtte vi denne karen. Jeg vet ikke hva det var, men den hadde slangehode og todelt tunge, - og skinnet minnet om en krokodille. Den var usedvanlig treg i bevegelsene, men vi fikk høre av noen andre at de kan bite...
Daniel tok dessuten sine første ordentlige svømmetak med hodet over vann i dag! - Bravo! Begge guttene har en god stund svømt under vann. Det er slik man skal lære å svømme nå for tiden: Først tåle å bli våt i fjeset, så tørre å dykke, så lære svømmetak - og så til slutt svømme med hodet over vann.
Etter lekser, bading og leking prøvde vi å få oss litt middagsmat. Ingen av restaurantene innen gangbar avstand var åpne, så vi endte opp på en bensinstasjon. Det kan ikke bli gourmet-middager hver dag...
Man. 09.12.02:
I dag blåser det kraftig og det er fortsatt kaldt i været. Så lenge man står i ly av noe virker temperaturen behagelig, men det blir faktisk kaldt å stå i vinden med bare shorts og T-skjorte. Vi tok oss en liten bytur i Port Augusta før vi kjørte videre sørover mot Port Pirie. I det vi kjørte ut av Port Augusta kom vi forbi denne rosa sjøen. Fargen skyldes alger som trives i det ramsalte vannet.
Nå er vi definitivt ute av ørkenen, og landskapet har forandret seg drastisk (neida, det har egentlig ikke forandret seg - det er vi som har flyttet på oss). Veien går langsmed Flinder Ranges. - Det er behagelig å se disse fjellformasjonene etter alt flat-landet, men vi syntes faktisk at ørkenen var mer fasinerende - Her ser vi kun sauer og kyr og "kjedelige" trær!
Jeg har hatt elektronisk kontakt (altså e-post) med en kar som heter Brian i noen måneder. Han har et fly i Port Pirie som jeg kan få leie, og nå er jo alt klart for flyging i Australia. Dessverre er Brian i Adelaide akkurat i disse dagene, men han hadde heldigvis ordnet med at en annen kar, John i den lokale flyklubben, kunne hjelpe meg. Utrustet med veibeskrivelse leter vi oss frem i Port Pirie til bilverkstedet som John driver. Vi har jo med oss noen elektroniske dipedutter, men skriver til PC'en har vi ikke med. Derfor må Cecilie sitte med PC'en i fanget og lese opp veibeskrivelsen mens jeg kjører. Vi fant både verkstedet og John, og jeg avtalte med ham at vi skulle møtes på flyplassen senere på dagen.
Etter å ha tatt inn på byens campinplass tok vi oss en tur i byen, bl.a. for å finne en internett-kafé. Av alle mennesker treffer vi Trevor på gata! - Han som stod midt på måneskyggens senterlinje under solformørkelsen. Trevor bor i Port Pirie og jobber i Telstra. Han inviterte oss hjem til seg - og til PC'en sin, slik at vi kunne oppdatere web-siden og sjekke e-post.
På kvelden, like før sola dro videre til Europa, dro vi ut på flyplassen. Jeg fikk en innføring i klubbens rutiner og fløy en klubbutsjekk med John, mens Daniel og Jonas gjorde skolearbeid - med Cecilie som lærer. Klubbutsjekk er forresten en vanlig ting i flyklubber: Før man låner bort et fly til flere hundre tusen kroner, vil man gjerne se at vedkommende kan behandle utstyret på skikkelig vis...
Tir. 10.12.02:
Da vi stod opp om morgenen var det en lapp festa på bilen. Den var fra Trevor, som hadde kommet innom før vi sto opp. Han inviterte oss på båttur senere på dagen!
Første post på dagsordenen var flytur over Flinder Ranges. Vi stablet oss inn i flyet, en Cessna 182, og dermed bar det opp i lufta. Først, et lite overblikk over Port Pirie. Vi satte kursen nordover og fløy langs Flinders Ranges til Wilpena Pound. Flinders Ranges reiser seg opp fra det ellers flate slettelandet med fjell, høydedrag og uttørkede elveleier. Wilpena Pound er en fjellformasjon der en ring av fjell lager en slags innhegning, derav navnet. I denne innhegningen er det et frodig fjell-platå med trær og småsjøer i flotte farger.
Etter Wilpena Pound landet vi på flyplassen til Hawker, et lite sted noen km sør for Wilpena. På denne flyplassen var det ikke en sjel å se, men det sto et par fly der som nok brukes til "scenic flights" i området. Her tok vi oss en matpause før vi fløy tilbake via Lake Torrens. Denne sjøen er som de fleste andre sjøer i Australia. - Den er uttørket mesteparten av året... Langs Lake Torrens er det store områder med ørken. Som dette bildet viser finnes det folk som helt sikkert ikke spør om hvor langt det er til nærmeste bussholdeplass når de er på visning.
Etter å ha landet og stuet flyet inn i hangaren sin kjørte vi ut til havnen, - via Mc Donalds. Dette ble faktisk det tredje Mac-besøket på to dager. Dette høres nok ille ut, men det skyldes at når en er ny i en by er det lett å kjøre til det stedet en allerede vet om - Spesielt dersom en har litt dårlig tid...
På havnen møtte vi Trevor og broren hans Kevin. Det er Kevin som er båtrederen, - og båten er en 20 fot lang farkost med toppfart på ca. 40 knop! Kevin er med i den frivillige kystvakt-tjenesten, så båten hans var utstyrt og stæsja deretter. Etter en liten stund møtte vi på delfiner i kanalen. Etterhvert viste det seg at det var delfiner overalt, så det gikk også an å få et bilde av dem, til tross for at de ikke samarbeider. Vi møtte også på en Pelikan rett før vi la til. Det var ikke mange båtplasser i Port Pirie, så det var vanligste var å ta med båten hjem. Dette bildet viser Trevor og Kevin etter opptak av båten.
Ons. 11.12.02:
I dag var det også flytur på dagsordenen, men denne gangen til Tumby Bay på den andre siden av Spencer Gulf. På østsiden av fjorden (der Port Pirie er) er det meget langgrunt og de 3.5 meterne forskjell på flo og fjære kan flytte vannlinja opptil en km her. Dette bildet viser hvor lang bryggen må være dersom en vil nå ned til vannet, - også når det er fjære.
På dette bildet flyr vi sørover langs vestsiden av fjorden. Den mørke randen i horisonten er et tynt skydekke sett fra siden. Det er ganske langgrunt på denne siden av fjorden også. Lenger sør på vestsiden av fjorden var det små klipper ut mot sjøen, og vi kom også forbi noen rosa småsjøer, sannsynligvis fylt med vann fra flo sjø. Dette bildet viser en uttørket elv som munner ut i Spencer Gulf. Etter litt over en time i lufta kom vi frem til Tumby Bay og siktet oss inn på den lille grusstripa som var der. Fra lufta ser distanser gjerne kortere ut enn de er i virkeligheten, noe vi fikk erfare når vi skulle gå til selve tettstedet Tumby Bay...
I Tumby Bay fikk vi oss mat og et bad i sjøen. Vannet var OK, men det var en kjølig vind som feide langsmed stranda når vi kom opp igjen. - Brrrrr! Vi bestemte oss for å ta drosje tilbake til flyplassen, - men nei! - Det fantes ikke drosjer i Tumby Bay, så da måtte vi igjen ty til apostlenes hester...
Da vi hadde kommet tilbake og fått dyttet flyet på plass i hangaren, kom det en kar som var nysgjerrig på denne nordmannen som skulle låne fly. Han heter Lin, og bor på en gård like ved flyplassen. Vi ble invitert inn til ham og kona Barbara på en liten kveldskaffe (og alt det som følger med når en er på landet). Det ble sent nok for Daniel og Jonas, ja...
I dag var det tid for å kjøre videre sørover til Adelaide. Jeg hadde håpet på å få møte Brian, han som eier flyet og som ordnet alt for meg. Heldigvis fikk jeg tak i ham på telefon og fikk høre at han sto på farten for å kjøre hjem fra Adelaide. Vi ble enige om å møtes på halvveien.
I Australia ser man av og til noen tydelige tegn på at det ikke faller snø der. Jeg tror ikke denne veimerkingen hadde vært noen stor suksess i Norge... Apropos vei: Dette kan man møte på australske veier! - Tenk så herlig å slippe all pakkingen når man skal flytte...
Vi traff Brian som planlagt i Port Wakefield, og kombinerte dette med en lunch. Da vi kom til Adelaide var det allerede på tide med en middag. Vi ble møtt av lange snorrette gater med bilforretninger hele veien. Det var så mange bilforretninger at en skulle tro Adelaide'rne kun levde av å selge biler til hverandre (men hvor var alle frisørene?). Vi kom oss etterhvert inn til bykjernen og fikk oss en liten spasertur og mat. Etter maten satte vi kursen mot Woodside og sjokoladefabrikken. Sjokoladefabrikken er et mekka for barn, men en skuffelse for den som gjerne ville se noen fabrikk-maskiner i aksjon. Det eneste som sto der av slike ting var noen møller (der "M" blir så rund og fin) og en tvistpakkemaskin. Hovedsakelig var hele greia en stor sjokoladebutikk, og ikke -fabrikk.
Etter besøket på sjokoladebutikken var det blitt ganske sent, så nå måtte vi finne en campingplass. Områdene rundt Adelaide er såpass tett befolket at det ikke er lett å finne en passende plass utenom campingplassene. Vi satte kursen mot en campingplass vi hadde fått anbefalt. Kontoret var såklart stengt, men det hang en ringeklokke der for utenom-stengetids-tilfeller. Vi ringte på den, men fikk bare beskjed om at her var det stengt!
Det ble jo ikke akkurat tidligere på kvelden av å kjøre til neste campingplass, så vi valgte heller å finne oss en parkeringsplass ved en båtmarina. Hvorfor akkurat en båtmarina? - Dersom noen skulle komme og spørre oss om hva vi gjorde der, kunne vi jo bare fortelle at vi ikke slapp inn på noen campingplass, at vi har båt selv hjemme i Norge, at hele familien til Cecilie har båter, at Australia er et vakkert land og at denne marinaen er flott osv. Det måtte da ha smeltet en båtinteressert australier! Apropos australiere:
Vi vil jo gjerne ha det til at alle australiere sier "G'day, mate!" - Dette har jeg hørt en eneste gang på denne turen. Det alle australiere sier derimot, er "No worries!". Denne frasen brukes i alle sammenhenger: "Thank you very much!" - "No worries!", eller: "Where can we get something to eat?" - "At the restaurant around the corner, no worries, but they are closed now, no worries!", og for ikke å snakke om: "We are from Norway" - "No worries!" (dette er ikke tull...)
Fre. 13.12.02:
...Og Slik så det ut på denne camping-marinaen. Etter litt skolearbeid startet vi turen sørover mot Cape Jervis, - der hvor man tar ferge til Kangaroo Island. Det var mindre enn 10 mil dit, - så dette kunne da ikke ta mer enn max en time, tenkte vi. Veiene sør for Adelaide er imidlertid ikke sammenliknbare med Stuart Highway gjennom ørkenen. Her var det bratte bakker og krappe svinger, og da merker man at en 6.6 meter lang bobil på 3.5 tonn ikke er noen racerbil...
Ved Onkaparinga kom vi forbi en flott lekeplass, - laget i år 2002 på dugnad og diverse sponsormidler. Sør for Aldinga skiftet landskapet til noe helt nytt: Bratte gresskledde åser. Vi så ganske mye kyr og sauer der, så det var vel de som holdt gresset nede. Etter mange bakketopper så vi plutselig veien bikke utfor en bratt kant før den stopper i fergeleiet på Cape Jervis. Kangaroo Island sees i bakgrunnen. Vi kjørte bilen inn på bilfergen, og etter en stund kunne vi vinke farvel til det australske fastlandet for noen dager.
Vel i land på Kangaroo Island begynte vi å kjøre mot KI's "hovedstad", Kingscote. Nå har jeg aldri trodd på fredag den 13de, - og jeg har ikke tenkt å begynne med det heller, men vi hadde faktisk vår første materielle skade i dag: Jeg skulle rygge forbi et høyt skilt, og så ikke selve skiltet i speilet. - Jeg så bare stolpene. - Og dermed tok markisen, som er montert fast øverst på venstre side, borti skiltet. Hele markisen rullet seg ut med en masse rabalder, men vi fikk heldigvis rullet den inn igjen og sikret den med noen skulderstropper fra bag'ene våre. Det var heldigvis bare en plastikk-del som ble ødelagt, men markisen kan uansett ikke brukes før denne plastikk-delen er byttet ut med en ny. - Æsj, også!
Da vi kom til Kingscote var alle butikker stengt, men vi fant heldigvis en campingplass som slapp oss inn...
Lør. 14.12.02:
Etter frokost dro vi til sentrum av Kingscote for å handle. Da vi hadde gått ut av bilen så Jonas en sel på stranda. Jeg trodde først ikke på ham, men joda! - Der lå det en sel og slappet av! Vi kunne gå helt bort til den, og den brydde seg slettes ikke om oss - No worries!. Etter handlerunden var det på tide med mer skole, så vi fant oss et fint sted ved vannet rett utenfor Kingscote. Ikke akkurat verdens verste klasserom eller skolegård - eller lærerværelse...
Etter middag dro vi til kaia i Kingscote for å se på pingvinene som kommer opp om kvelden. Før vi kom så langt fikk vi se det flotte synet av denne pelikanen som lander på toppen av en mast. Over til pingvinene igjen: Pingvin-mamma og -pappa er ute på sjøen hele dagen og fanger fisk. I løpet av dagen sluker de sin egen vekt (!) i fisk, mens ungene ligger i hulene sine og venter på mamma og pappa. Når mamma og pappa kommer hjem gulper de opp noe av maten slik at ungene kan spise den (urk).Vi ville gjerne se mammaene og pappaene også, så da var det bare å vente til det ble mørkt, noe denne pelikanen ikke gadd å gjøre...
Etter mørkets frembrudd ble vi med på en guidet tur langs vannkanten for å se på pingvinene. Guiden hadde lykt med rødt lys som ikke forstyrrer pingvinene. Det var ikke tillatt å bruke blitz, men takket være rødlykta gikk det an å ta bilder lell. Pingvinene lagde skvaldre-lyder og brø seg ikke så mye om oss. Nå var guiden riktignok fokusert på at vi også skulle forstyrre dem minst mulig.
Søn. 15.12.02:
Vi startet med å kjøre til Parndana dyrepark som ligger ca. midt på Kangaroo Island. Etter å ha sett mange australske dyr i frihet var det faktisk en nedtur å se de samme dyrene bak lås og slå. Det vrimler jo av dem på utsiden av burene også - I hvertfall her på øya. De hadde imidlertid en slik kom-inn-og-klapp-kenguruene-park. Her fikk vi gjort et fasinerende nærstudium av en kenguru med en stor unge i pungen. Det er helt utrolig at ungen kan snu seg rundt med de svære labbene inne i pungen!
Vi kjørte deretter til Flinder Chase National Park i det sørvestre hjørnet av øya. Her så vi på "Remarkable Rocks". Et banalt navn som ikke lyver! Dette er et stort svaberg med store kampesteiner på. Kampesteinene er rester etter det øverste laget av svaberget som sprakk opp. Resten av dette laget ligger som rundslipte steiner i brenningene nedenfor. Disse kampesteinene har noen spektakulære formasjoner! - Og mannen i månen blir ikke noe i forhold til denne gubben! I nærheten av svaberget så vi også en wallaby.
Vi dro deretter til Admiral Arch. Dette er et gjennomgående hull i klippene med dryppstensliknende formasjoner i taket. Utenfor åpningen er det et svaberg som går halvveis inn i hullet. - Og på dette svaberget er det mange seler, akkurat som på alle de andre svabergene i nærheten. Her går hullet ned i klippen til høyre på bildet. Titter man ned i hullet ser det slik ut, - og ser man enda bedre etter, så ser man selene på svaberget. Selene lå stort sett bare og slappet av. De med litt mer tiltak fordrev tiden med svømming eller slossing.
Vi tok inn på en campingplass like utenfor nasjonalparken. Det var blitt mørkt da vi kom dit. Da jeg skulle parkere bilen på plassen vår, så jeg en stor kenguru i lyset fra bilen! Det viste det seg ganske fort at her krydde det av dyr, så her var det bare å finne fram lommelykten: I tillegg til den store kenguruen var det mange wallabyer som hoppet og spratt hit og dit, - og i noen busker så vi en possum (pungrotte) . Daniel ville gå ut en tur alene med lommelykt på plassen. Han var bare så vidt utenfor døra da han kunne melde at han så en koalabjørn. Han ble ikke trodd med en gang, - "Det er sikkert en wallaby". - Men han hadde rett. Det var en koalabjørn som lusket over plenen. Silouetten med de karakteristiske ørene er ikke til å ta feil av!
Jonas hadde rett når det gjaldt selen på stranda i Kingscote og Daniel hadde rett nå. - Så da er det vel bare å begynne å tro på det guttene sier at de har sett, da...
Man. 16.12.02:
Da vi våknet opp fikk vi se at det fortsatt var kenguruer og wallabyer på campingplassen. Han som drev campingplassen fortalte at to kenguruer mer eller mindre har fast tilhold på campingplassen, en stor og en liten. Den "lille" var uansett stor nok til å sette en skikkelig støkk i Jonas. Jonas kom tydeligvis innenfor kenguruens "egosfære", - og kenguruen besvarte dette med å snu seg mot Jonas, løfte seg opp med halen og dytte til ham med begge bakbeina. Det hele varte i max. 2 sekunder. Da kenguruen løftet seg opp på halen, ble den litt høyere enn Jonas, - så det er ikke så rart at han ble skremt av hendelsen... Campingplass-innehaveren kunne etterpå fortelle at den store kenguruen var fredelig og at den lille ikke likte barn.
Det er så mange wallabyer der at de ikke er "personifisert". Etter en skole-økt gikk vi en tur i skogen for å finne koalabjørner. Om dagen sitter de stort sett oppe i eukalyptus-trærene og sover. Vi så ganske mange inne i mellom kvist og kvast. Denne karen hadde imidlertid vært så vennlig å sette seg på et "fotogent sted". På turen så vi også noen wallabyer. Etter mange bilder av kenguruer og wallabyer i dyreparker, på veien og på campingplasser, var det godt å få et brukbart bilde av en wallaby der den virkelig hører hjemme; i skogen.
Vi dro tilbake til Flinder Chase National Park for å prøve å se nebbdyr. Vi fulgte en sti som gikk til noen vannhull som var en del av Rocky river. Australierne er veldig redde for spredning av smittsomme sykdommer i floraen sin. Vi har passert mange skilt med tekster som f.eks: "It is prohibited to bring banana plants beyond this point". Etter som vi forstår det deler australierne landet opp i soner, der det er restriksjoner på hva man kan ta med seg over en slik sonegrense. Dette for å begrense eventuelle sykdommer til en slik sone. I denne nasjonalparken var det en sykdom som het "fungus et-eller-annet" de var redd for. Derfor måtte alle som passerte dette punktet på stien børste jord av bena sine - uansett hvilken vei man gikk.
Det var laget plattformer som gikk helt ut i kanten av vannhullene, og på plattformene var det plakater som minnet en på å være stille. Dette bildet viser kanten av et slik vannhull, og hulene like over vannflaten er sannsynligvis nebbdyr-huler. Nebbdyrene er veldig vare, så her gjelds det å være stille. Daniel og Jonas klarte dette lengt bedre enn vi hadde trodd! - Men det hjalp ikke, - for vi så ingen nebbdyr. Disse mystiske og spennende boblene fra dypet av vannhullet kan være bobler fra et dykkende nebbdyr. (OK, da - de er kanskje ikke så spennende, men det er altså det nærmeste vi kom...)
Selv om vi ikke så nebbdyr, var det uansett en fin skogtur. På vei tilbake møtte vi denne goanna'n på stien. Den var 50-60 cm lang inklusive halen. Vel tilbake i bilen satte vi kursen mot Penshaw, - stedet der fergen går fra når en skal til fastlandet. Etter solnedgang spratt wallabyene ut i veikanten igjen, og da er det bare å kjøre forsiktig...
Tir. 17.12.02:
Vi startet dagen med en skoleøkt. Etter "skoletid" var det på tide å entre fergen over til fastlandet. Fra fergeleiet på fastlandet kjørte vi noen km nordover til Normanville. Her var det en flott strand og været var flott. - Så hvorfor ikke ta en stranddag? Som dette bildet viser, var plassene i skyggen under brygga meget populære. Dette bildet viser Daniel og Jonas som bader med T-skjortene på.
Her er det er faktisk vanlig å bade med T-skjorter for å skjerme mot den kraftige sola. Australierne er veldig bevisste på faren med overdreven soling. De aller fleste parker og andre offentlige steder utendørs har en ting til felles: De er laget slik at man har gode muligheter for å komme seg i skyggen. Faktisk er de aller fleste australiere ganske bleike, til tross for at de bor på et meget solrikt kontinent. Altså: Ser du noen som er skikkelig brune i Australia, så er de sannsynligvis utlendinger...
Etter badingen kjørte vi over til østsiden av Fleurieu Peninsula og til Victor Harbour. Her fant vi oss en campingplass.
Ons. 18.12.02:
Etter nok en skoleøkt og en solid lunch besøkte vi "The Whaling Centre" i Victor Harbour. Her fikk vi bl.a. se norske harpuner som ble skutt fra norske kanoner. En som må være flink med 3D-pusle har satt sammen dette skjellettet, - som en snill delfin har donert til senteret. På senteret hadde de også laget til et eget barnerom, der en f.eks. kunne legge noen litt enklere 2D-pusler som ble til fiskefigurer.
Vi sa så farvel til Victor Harbour og kjørte nordøstover for å komme rundt Lake Aleksandrina, - den eneste måten å komme tørrskodd mot Melbourne. På veien her så vi en skilpadde som naivt nok trakk seg inn i skallet i det vi suste forbi. Litt senere fikk jeg se en liten sort slange som buktet seg over veien. Jeg så den tidsnok til å få tre hjul på hver side av slangen (joda, - bilen har seks hjul, den). Slangen slapp sannsynligvis unna med skrekken, men jeg tror ærlig talt at den ikke lærte noe av det...
Vi fortsatte til Wellington, som ligger der Murray River renner ut i Lake Alexandrina. Her tok vi natta på en meget trivelig campingplass.
Tor. 19.12.02:
Campingplassen var fin i dagslys også, den! Vi spiste frokost på grønneste gresset vi har sett hittil på turen. Etter frokost tok Cecilie seg en "bytur" i Wellington (180 innbyggere) mens guttene og jeg hadde en skoleøkt.
Dette bildet viser et fargerikt tre. - Vi har sett fler av dem i Australia, men naturlig nok kun i de områdene der det ikke er veldig tørt. Cecilie var bl.a. en tur i retten, ikke fordi hun hadde gjort noe galt, men fordi politistasjonen og rettsalen var gjort om til muséum. For å komme oss videre, måtte vi krysse Murray River med bilferge. Dette var ingen vanlig bilferge, men snarere en flåte som vinsjet seg over elva langs to kraftige stål-vaiere som var festet i hver ende av elva.
Vi kjørte sørover gjennom Coorong National Park. Her er det en lang (ca.10 mil) og smal (noen hundre meter) halvøy som heter Younghusband Peninsula. På innsiden av halvøya er det en like lang og smal lagune. Like ved der hvor halvøyen møter fastlandet gikk vi en tur inn til noe som het "Chinamans Well". På midten av 1800-tallet kom det mange gulltørstige kinamenn på jakt etter gull. I Kina hadde det gått rykter om at marken i Australia skinte av gull, - og at det lå gull i gatene i byene (akkurat som at det går isbjørner i gata hjemme hos oss). Mange kinesere reiste derfor til Australia på den tiden for å søke lykken. Kinamennene trengte vann som alle andre menn, og lagde en brønn av saltsten. Saltstenen finnes langs kantene av de mange uttørkede saltsjøene i området. De hugget f.eks. denne skiven ut av saltstenen og brukte den som topp i denne brønnen 900 meter unna. Kanskje ikke like mystifistisk som statuene på Påskeøya, - men imponerende nok lell!
Deretter hev vi oss atter en gang på hjulene og satte kursen for Mount Gambier. Byen Mount Gambier ligger rett ved den utdødde vulkanen med samme navn. Jeg fikk for meg at jeg ville leie fly, slik at vi kunne se kraterne fra lufta. En ringerunde ble iverksatt, og etter noen telefoner hadde jeg fått et navn og et vagt håp om å kunne få til noe neste morgen. Vi får se! - God natt!
Fre. 20.12.02:
Vi sto tidlig opp og kjørte til flyplassen. Jeg fikk snakke med Wimmera Aero Club's flygesjef, David. Jeg syntes selv at jeg virket litt vel optimistisk når jeg antydet at jeg ville leie et fly "today". Joda! - David sa at jeg kunne komme tilbake kl.12, - så skulle han fly noen landingsrunder med meg før jeg kunne ta flyet selv. - En Piper Cherokee. Jeg hadde såklart regnet med å måtte ta en tur med ham først, så dette var akkurat så bra som det kunne bli!
Vi ble på flyplassen og tok en solid skoleøkt i bilen. Daniel og Jonas ble begge ferdige med norsk-pensumet, så nå gjenstår resten av matematikken og generell lesetrening (Lese på skilt, syltetøyglass, plastikkposer, postkort osv...)
David og jeg tok en landingsrunde, slik at han kunne se at jeg med overveiende sannsynlighet kunne bringe flyet trygt tilbake. Ut med David og inn med familien! Jeg forstår nå hvorfor både byen og vulkanen heter "Mount Gambier": Det er fordi vulkanen er akkurat like mye fjell som byen... - De er begge ganske flate, men vulkanen har to kratere ned i bakken, og i begge kraterne er det en liten innsjø. I det vestre krateret er det blå-grått vann, og i det østre krateret er det dyp-blått vann. Dette bildet av det vestre krateret viser en rygg som reiser seg opp ved siden av krateret. Det er sikkert derfor det kalles "mount". Bildet viser også en som står på vannski i krateret!
Ca 1 mil sør for Mount Gambier var det en annen utdødd vulkan (som jeg dessverre ikke husker navnet på). Denne var ganske liten, men mer slik jeg ser for meg en vulkan: Et rundt fjell med et digert hull i midten. Inne i dette krateret var det ingen sjø, men gress og stier. Nesa ble satt nordover mot flyplassen og kontakten med moder jord ble gjenopprettet. Etter ha betalt for gildet tok vi farvel med David og flyet, og dro på Mc Donalds for gi magene våre litt mat.
Vi kjørte deretter sør-østover mot kyststrekningen "The Great Ocean Road" som er vest for Melbourne. På veien møtte vi Bolla Pinnsvin. - Det gikk bra å krysse veien denne gangen... - men vær litt mer forsiktig neste gang! Vi kom senere forbi en skog av vindmøller. Dette bildet viser moderne vindmøller i bakgrunnen. I forgrunnen til høyre vises en vindmølle av eldre årgang. Det kryr av disse i Australia. - Mange av dem brukes til å pumpe vann fra brønnen og opp i en vann-beholder noen meter over bakken.
Vi kom frem til et lite sted som heter Peterborough. Dette stedet ligger i vest-enden av der The Great Ocean Road virkelig blir "great". Her har hav og vind slitt og tæret på berget og bl.a. laget disse spektakulære formasjonene som heter "Bay of Islands". Etter å ha fått oss mat i Peterborough kjørte vi tilbake til Bay of Islands og tok en overnatting på P-plassen ved utkikksstedet.
Etter at både guttene og sola hadde gått til sengs klarnet det opp, og det ble et flott full-måneskinn. Cecilie og jeg fant ut at vi skulle ta en tur til utkikksplassen og se på klippene i måneskinn. På utkikksplassen sto det et telt! Teltet og de to syklene fylte hele den lille plattformen, så vi fikk nøye oss med å stå like ved plattformen. Ja-ja, da er i hvertfall ikke vi de eneste som camper på tilfeldige steder...
Lør. 21.12.02:
The Great Ocean Road går langs en spektakulær kyst! Vannet har formet kystlinjen på en slik måte at en skulle tro det var laget av en fantasifull skulptør. Det som faktisk er laget av mennesker var utkikkspunkter ved de mest spektakulære formasjonene. Australierne er virkelig flinke når det gjelder å lage ting turistvennlig og informativt. Det gikk brede stier frem til utkikkspunktene, og ved utkikkspunktene var det plakater som fortalte hva, hvordan og hvorfor. På stiene kunne man i tillegg møte på dyr som denne øglen eller denne digre mauren.
En av formasjonene, "London Bridge", har en spesiell historie bak seg. Denne plakaten viser selve historien og en tegning av hvordan klippen så ut tidligere. Dette bildet viser hvordan den ser ut nå... Den ytterste broen som fortsatt er der kommer nok også til å rase sammen en vakker dag og lage to pillarer av broen. (Den blir ikke så vakker for den som står for nære nær det skjer...)
Denne dagen var det både sterk vind og kraftige dønninger. Man bør nok vite hva man driver på hvis man skal bade i dette infernoet. Ingen av oss følte oss fristet til å bade der, og uansett hadde vi ikke kommet oss ned dit uten klatreutstyr, helikopter eller båt. Dette bildet viser en grop i bakken der det er underjordisk forbindelse til sjøen. Dønningene slår gjennom denne "tunnellen" slik at det skraller nede i "brønnen" når dønningene treffer brønn-veggene. Tidens tann har laget fjorder, sund og øyer i dette spektakulære landskapet. og den gnager fortsatt. - Det erfarte i hvertfall de som var på London Bridge når den raste sammen. Jeg tipper at denne pillaren kommer til å velte om ikke så altfor lenge.
Det ble ganske varmt denne dagen, og da var denne stranden uimotstålig. Det var i Australsk stil bygget trapper ned til stranden, så det var bare å labbe ned. De to klippene som danner inngangen til den lille lagunen tok av en god del av dønningene, så da var det ikke noe problem å bade. Etter badingen kjørte vi forbi de syklistene som hadde satt opp telt på utkikksplassen natta før. Og ikke nok med det: Vi hadde også kjørt forbi dem rett før vi kom til kysten på The Great Ocean Road i går. Vi kjente igjen hjelmene deres. Den ene hjelmen hadde elghorn på seg og var derfor ikke til å ta feil av (elghorn er julepynt i Australia). De hadde altså holdt følge med oss det siste døgnet. Nåvel! - Vi la dem i hvertfall bak oss nå...
Vi har bestemt oss for å droppe Tasmania i denne omgangen (joda, vi snakker om "neste gang" uten noe "hvis" og "dersom"). Det blir for kort tid, og det er masse å gjøre i Melbourne. Som en konsekvens av dette passerte vi turens sydligste punkt i dag på 38 grader og 47 minutter sydlig bredde. (Morsomt med GPS, ikke sant?)
Da vi kom til Apollo Bay ble det tåke. Det er jo dumt å kjøre "scenic drives" uten å kunne se scenen, så vi valgte å stoppe der.
Da vi våknet hadde tåka dratt sin kos, så da var det et strategisk korrekt valg å stoppe her i går. På denne østlige delen av The Great Ocean Road var det et helt annet landskap enn det vi kjørte igjennom igår. - Ikke så helt ulikt Norge, egentlig. Vi stoppet ved en strand for å ta en skoleøkt og for å få i oss litt mat. Her blåste det kraftig og en del surfere prøvde seg på bølgene. Vi badet ikke her. På dette bildet ser man huset til noen som vil ha utsikt...
Og så kom overraskelsen: Vi møtte elg-syklistene igjen! På tett oppunder 2 døgn har altså de syklet like langt som vi har kjørt. Konklusjonen av dette er: Enten er jeg en usedvanlig træg sjåfør, eller så er vi flinkere enn dem til å stoppe og nyte naturen og Australia forøvrig.
Fra Torquay var det slutt på flott kyst og svingete veier. Derfra var det snorrett vei til Geelong og deretter motorvei videre til Melbourne.
I Melbourne har vi fått tilbud om å parkere i hagen til en famile vi traff på en pub i Port Augusta. De hadde en 6 år gammel sønn som lekte med Daniel og Jonas mens vi spiste ferdig maten. Faren i huset hadde mengde slanger og sa at hvis vi tok kontakt kunne vi få se på slangene hans. Dette hørtes fristende ut, så vi slo på tråden og hørte om de fortsatt ville ha besøk av oss. - Og det ville de!
Etter noen forklaringer kom vi oss frem til et sted Robert (faren i familien) kunne møte oss. Da vi hadde parkert bilen i hagen fikk vi hilse på noen av slangene. Robert aler opp slanger og selger dem til dyrebutikker. Etter at han og Melissa fikk Jason kvittet han seg med de giftige slangene. - Så nå var det "bare" kveleslanger der... Den største var faktisk ganske stor. 10 kilo slange merkes faktisk... - Legg forresten merke til hvordan bakkroppen skviser fotovesken. Her er det ikke bare slanger, men også en del øgler - som denne gekkoen.
Vi ble invitert på grill-middag. Etter middagen tok de oss med til et hus der det virkelig var pyntet til jul! Familien som bor der holder "åpen hage" for publikum, slik at hvem som helst kan gå inn og titte. Dette bildet viser en liten del av det hele... Mange av figurene beveget seg på en eller annen måte.
Man. 23.12.02:
Melissa jobber på dagtid og Robert på kveldstid. Siden det ble sent i går kveld, jobbet Melissa litt senere slik at hun ikke ville rekke hjem før Robert skulle på jobb. Her fikk vi en glimrende anledning til å gjøre en gjentjeneste: Vi tok med oss Jason på dagens ekspedisjon som bl.a. gikk til Melbourne Aquarium.
Først måtte vi levere tilbake bobilen. På NQ rentals fikk jeg også æren av å gjøre opp for markise-uhellet på fredag den 13.de... Det ble heldigvis ikke så altfor dyrt. Etter å ha kvittet oss med bobilen måtte vi ha oss en annen bil til Melbourne-oppholdet. Det var da vi oppdaget tabben vi hadde gjort: Pass og internasjonalt førerkort lå hjemme hos Jason, Melissa og Robert - På den andre siden av Melbourne! Cecilie hadde heldigvis en kopi av passene våre på seg og vi hadde jo de norske sert'ene våre. Kunne noe bilutleie-firma godta det? Det lå flere bilutleiefirmaer innen gangavstand fra NQ. Første forsøk var Europcar: Nei, - det var ikke aktuellt! Andre forsøk var Thrifty: Joda, - dersom jeg oversatte det norske førerkortet muntlig for damen i luken gikk det greit (puh)! Vi trenger en romslig stasjonsvogn med tanke på at vi skulle ha med oss all bagasjen vår til flyplassen på torsdag. Vi fikk en Ford Falcon med 180 gamper under panseret! - Dette ble noe annet enn å kjøre en 3.5 tonns bobil med omtrent like mange gamper...
Vi fant heldigvis ganske lett frem til Melbourne Aquarium. Allerede her dro vi nytte av å ha fått oss en mindre bil, - for det var bare 2 meter makshøyde på bilene i P-huset vi parkerte i.
Melbourne Aquarium var meget bra! Her var det store og små bassenger der en kunne se dyrene både ovenifra og fra siden. Her er noen bilder av padde, skate og blekksprut. I likhet med Under Water World i Mooloolaba hadde de også her et stort hai-basseng med en glasstunnell som gikk gjennom bassenget.
Melissa og Robert inviterte oss til å bo hos dem til torsdag, og inviterte oss på julelunch hos søsteren til Melissa. Vi fikk jo nesten litt bakoversveis, for vi er jo ikke akkurat vant til at man drar "strangers" inn i huset og tar dem med på julelunch hjemme i Norge. Vi fortalte at vi ikke hadde klær til noen julelunch, men det hjalp ikke: På julelunch skulle vi! Og ikke nok med det: Melissa tilbød seg å passe Daniel og Jonas slik at vi kunne ta en handlerunde på et kjøpesenter noen km unna. Vi slo til på det tilbudet.
Tir. 24.12.02:
I dag besøkte vi Healesville Sanctuary. Dette er en dyrepark med australske dyr. Robert ga oss en veibeskrivelse og lot oss få låne en kartbok, så da gikk det greit å finne frem til Healsville. Det første vi gjorde i dyreparken var å få oss litt mat. Her ble vi terrorisert av noen nebbete fugler. Det er vel neppe noen overraskelse at fuglene hadde nebb, men det var virkelig lange nebb. - Bare se her. Dessuten var oppførselen også nebbete. Hverken Daniel eller Jonas fikk ha maten sin i fred.
Vi fikk se noen andre nebbete dyr også: Nebbdyr - Endelig! Disse merkelige skapningene ser ut som en liten bever med andenebb. Nebbdyrene er utrolig aktive! De svømmer uten stans og med stadige brå kursendringer. Mens vi så på fortærte de alle krepsene som var sluppet løs i akvariet. Krepsene prøvde febrilsk å svømme bort fra sine benebbede mordere ved å slå med halen, men nebbdyrene fikk tak i dem til tross for at de svømmer med øynene lukket.
I dyreparken hadde de de vanlige gjengangerne som kenguruer, vallabyer, emuer, koalaer og vombater. Vi fikk også se denne uglen som uten å trekke en mine stirret tilbake på oss. Disse dingoene tok livet enda mer med ro og brydde seg ikke om oss i det hele tatt.
Det er jo faktisk juleaften i dag, men det bryr ikke Australierne seg om. Det er 25. desember som teller: Cristmas Day. Vi henger oss såklart på med våre verters tradisjoner, så Daniel og Jonas må nok vente til i morgen med å åpne pakker...
Ons. 25.12.02:
I dag er det Cristmas Day i australia. Om morgenen var det tre fornøyde unger i pysjamas i stua som åpnet pakker fra Julenissen, - eller Santa som han heter blant venner her nede. De australske barna får aldri se Santa på annet enn kjøpesentrene. Santa er nemlig mer sjenert enn Julenissen, - og kommer derfor ned gjennom pipa midt på natta når alle barna sover. Her er det faktisk logisk: Presangene som kom ned gjennom pipa ligger i en sekk og er fra selveste Santa (Santa tar ikke med seg den tomme sekken tilbake), og presangene som ligger under treet er fra familie og venner. I den norske tradisjonen er det vel en liten logisk svikt: Da jeg var liten forsto jeg aldri hvorfor sekken som kom fra Nordpolen inneholdt både presanger fra vanlige mennesker og presanger fra selveste Julenissen. Hadde virkelig Mor og Far sendt presangene til Nordpolen? - Bare for at Julenissen måtte ta dem med tilbake igjen?
Etterhvert ble det på tide å dra til Melissas søster. Den store klesangsten vi fikk når vi ble invitert på julelunchen begynte å gi seg når det gikk opp for oss at Australierne ikke dresser seg opp til Jul på samme måte som oss: Jason, Melissa og Robert hadde på seg helt vanlige dagligdagse klær. - Kunne de, så kunne vi!
Vi kjørte ikke direkte til Julelunchen, men via en ås med kjempeutsikt over byen og områdene rundt. Vi så også mange folk som hadde julepiknikk i det grønne. - Ikke så veldig aktuelt i Norge...
Da vi kom frem til Melissas søster møtte vi hennes foreldre og søsken med familier. Nå fikk vi endelig bekreftet at vi ikke kom til å skille oss ut i klesveien, for alle her var dagligdags kledd (puh). Her var det meget trivelig og uhøytidlig. Vi mesket oss med kalkun og andre godsaker før lunsjen gikk over i dessert. Her ser vi bl.a. Melissa og Robert samt noen av de andre familiemedlemmene. Festens unge deltakere fikk boltre seg på dette rommet.
I løpet av julelunchen fikk vi fortalt om hvordan vi gjør det i Norge: Stivpyntet, høytidlig, sjeldent at folk dropper tilfeldig innom i den hot'este delen av jula, osv. Robert fortalte at han ikke helt hadde skjønt hvorfor vi fikk slik "panikk" når vi ble invitert på julelunch, men at han skjønte det nå...
I dag har dagen vi har gruet for kommet: Vi skal reise fra Australia, og det betyr at ferien nærmer seg slutten. Mens vi drev med pakking kom Robert og viste oss dette: Nyklekkede øgleunger. De hadde kommet ut av eggene sine siden sist han sjekket dem.
Etterhvert ble vi ferdige med pakkingen av våre 9 kolli, så da var det bare å stappe alt inn i bilen. Vi fikk heldigvis plass til alt. - Det var jo nå vi hadde bruk for en romslig stasjonsvogn. Vi tok farvel med Jason, Melissa og Robert og satte kursen for flyplassen. Dette bildet viser portalen inn til Melbourne når man kommer fra flyplassen. På bildet ser vi den fra baksiden - og den er finere å se på fra forsiden, men jeg håper vi kan få tatt et bilde fra riktig side en gang senere... Vi må jo nesten ha et bildet av Forden også: Her leverer vi den tilbake til Thrifty på flyplassen. Snipp snapp snute, - så var Australia-eventyret ute...
Ferden gikk først til Sidney, og etter et kort opphold på flyplassen der satte vi oss inn i Jumbojet'en og forlot Australsk jord for en god stund. På veien mot Bangkok fløy vi tvers over Australia. Derfor fikk vi noen siste gjensyn med ørkenlandskapet med sine utørkede elveleier og uttørkede sjøer. Det siste vi fikk se av Australia før det ble mørkt var Alice Springs. Den observante leser vil se på bildet at Todd River (til høyre) har tørket ut siden vi var der... På dette Qantas-flyet var det skjermer i seteryggen med bl.a. moving map, slik at vi til tross for mørket kunne vite når vi forlot Australia og når vi passerte ekvator.
Støle i beina kom vi oss til Bangkok, og på flyplassen ble vi møtt av Trond og Rath (Tronds Thailandske kjæreste). Selv om vi nå hadde kommet til den nordlige halvkule der det liksom skal være vinter, slo varmen mot oss når vi forlot den air condisjonerte terminalbygningen. Vi stablet oss og bagasjen vår inn i to drosjer. I Thailand er det ingen selvfølge at folk kan engelsk, så Rath og Trond ble med i hver sin drosje, - slik at vi alle kunne komme oss velberget hjem til Trond. Her leier Trond og en Australsk kollega, Brad, en diger leilighet med 3 bo-enheter. Vi får låne hele den tredje bo-enheten, - heldigvis med air conditioning...
Fre. 27.12.02:
I dag skulle vi til en dyrepark som lå noen mil vest av byen. Trond hadde leid seg en bil som vi skulle bruke til denne turen. Den Bangkokske trafikken er rimelig kaotisk og har et snev av anarkisme, - og de kjører på venstre side her også. I bygatene kryr det av mopeder og motorsykler som snirkler seg inn mellom bilene i full fart. Forbikjøringer taes gjerne på på innsiden. Denne måten å frakte personer på hadde blitt belønnet med saftige represalier her hjemme, tenker jeg.
I dyreparken, som heter "Samphran Elephant Ground and Zoo", ble vi møtt av elefanter som velvillig lot seg mate med sukkerrør, bananer og diverse andre frukter. Dyreparken hadde mange krokodille-bassenger med krokodiller i alle størrelser. For et par måneder siden hoppet en dame oppi dette krokodille-bassenget for å ta livet sitt, noe hun visstnok klarte! Det må ha vært et grusomt og makabert syn for tilskuerne, men krokodillene ble sikkert veldig glade...
Etter å sett litt på krokodillene så vi på et bra elefant-show. Her var det elefanter som gikk på både baklabbene og forlabbene (hver for seg, ja!), fotballkamp, og demonstrasjon av krig med elefanter. Etter showet var det mulig å få seg en tur på elefantryggen (den derre paraplyen var ikke mitt påfunn, - det var elefantsjåføren som kom med den, - bare så det er sagt). På dette bildet poserer Jonas med en elefantsnabel på hodet.
På veien hjem kom vi forbi dette spøkelset: En halvferdig bygning som kanskje aldri blir ferdig. Et skikkelig krakk i den Thailandske økonomien på 90-tallet gjorde at mange prosjekter gikk tomme for midler. Det er mange slike halvferdige bygninger i Bangkok! Da vi begynte å komme inn i byen tettet trafikken seg fullstendig til. Vi brukte flere timer på de siste kilometrene inn til bilutleifirmaet. Mopeder og motorsykler snirklet seg mellom oss, eksosen lå tett over gatene - og verst av alt: Vi så en sykebil med blinkende blålys som stod helt fast i trafikken! - Det var ikke plass nok til å slippe den frem...
Nå begynner jeg å forstå hvorfor Trond ikke har bil her i byen. Det er jo håpløst å komme seg frem med bil, så da kan man heller benytte en mer effektiv løsning: Sky Train: Dette er et rutenett av tog som går på broer over byen. Etter å ha levert inn leiebilen (kun minutter før de stengte...) tok vi skytrain i retning Tronds residens. Dette bildet viser broen som toget går på, gangveien opp dit og gaten under. Vi tok oss en middag på Hardrock Cafe før vi tok taxi hjem til Trond. Da hadde heldigvis den verste trafikken gitt seg.
Senere tok Trond, Brad og jeg en tur på byen mens Rath og Cecilie var "hjemme" med Daniel og Jonas. På denne pubrunden fikk Trond vist meg hva "One night in Bangkok" er for noe.
Lør. 28.12.02:
I dag var vi på et kjempestort marked i Bangkok. Før vi lot oss forsvinne inn i dette mylderet av mennesker, fant vi ut at vi burde merke Daniel og Jonas med telefonnummere. - Just in case... For å gjøre det enkelt for snille Thailendere å hjelpe en stakkars bortkommen 7-åring, fikk Daniel og Jonas hver sin lapp med telefonnummerne til Rath og Trond. - Skrevet på Thai, selvfølgelig...
Vi avtalte et møtested i tilfelle vi mistet hverandre; et høyt klokketårn som stod midt i markedet. Det tok lang tid før jeg i det hele tatt så tårnet, og da var det ca. 100 meter unna... Vi kjøpte ikke så mye, men det var fasinerende nok bare å betrakte kaoset. Litt mat må man jo ha etterhvert, - og det var mye rart å velge i (...som man ikke blir tilbudt på torget i Trondheim). Jeg tok grillspyd med blekksprut til lunch, nam-nam!
Thailandske damer er klåfingrede! - Det synes i hvertfall Daniel og Jonas. Blonde gutter får ikke være i fred i Thailand. Hele tiden kommer folk bort til dem og skal klappe dem på hodet eller dra dem i kinnet. - Og damene er ivrigst! Daniel og Jonas synes nok at det blir litt for mye av det gode...
Dagens store nedtur var at noen stjal lommeboka til Trond inne på markedet. Dette skjedde fort: Trond merket at noe nappet i bukslomma. Da han så ned var det ingen ting å se - og lommeboka var borte. - Hvordan kunne noen åpne borrelåsen, ta ut lommeboka og komme seg unna så fort? Dette var uten tvil veltrente kjeltringer som var på ferde. Trond måtte innrømme at han i tillegg til å være rimelig forbannet også var litt imponert...
Søn. 29.12.02:
Uten mat og drikke... osv. Etter å ha startet dagen med en skoleøkt var det på tide med frokost, så vi gikk ut og satte kursen mot den samme puben vi spiste lunch på i går. Hvis jeg ikke husker feil, så heter den noe sånt som "Londoner Brewing House". Som navnet antyder er dette en britisk pub med eget bryggeri. (I denne medieverden må jeg bare beklage at jeg ikke får til å legge lukten ut på nettet...)
Trond var samtidig en tur i banken for å ordne opp i kort o.l. etter lommetyveriet (ja, det stemmer det - de har åpent på søndager), så derfor skulle vi møte Rath og Trond på denne puben. Da var det bare å ha tunga rett i munnen for å finne frem. (Tenk, - jeg hadde ikke merket av posisjonen til puben på GPS'en.)
På veien til puben kom vi forbi denne frokost-muligheten (litt til høyre i bildet). I Bangkok er det mange av disse gategrillene. Det er store griller med hjul på, slik at man fort kan forflytte seg til et strategisk sted. Denne karen hadde i tillegg disket opp med bord, stoler og parasoller. Litt trangt på fortauet kanskje, - men det ser ikke ut som om noen bryr seg om det... Vi valgte imidlertid å gå til stam-puben vår. - Der fortærte jeg grillet norsk laks (joda, - til frokost...).
Etter frokost satte vi kursen for Thailands største liggende Buddha. For å komme oss dit tok vi først skytrain, deretter "elvebuss" og til slutt "tuk-tuk". Nærmere forklaringer følger:
Det går "buss" langs Chao Phraya River i form av passasjerbåter. Dette er bussliknende båter som stopper på holdeplasser med noen hundre meters mellomrom. På elven vrimlet det også av taxi-båter. Disse var i prinsippet en forvokst kano med en relativt stor bilmotor bakpå, og med propellen montert på en lang aksling. Spruten sto bak dem når de oste frem og tilbake, både på langs og tvers av elven.
Tuk-tuk er kallenavnet på Bangkoks 3-hjulede drosjer. - Visstnok fordi motorene deres sier tuk-tuk-tuk (slik en god to-taktsmotor skal si på tomgang). De er i hvertfall like effektive i trafikken som de er livsfarlige... Her går det unna! - Uten hjelm og uten seler. Den eneste trøsten er at sjåførene ikke tar betalt på forhånd, - noe som kan motivere til overlevelsesinstinkt på passasjerens vegne...
Vi overlevde tuk-tuk-turen i denne omgangen og kom frem til Buddha. Han lå bedaglig på siden og brukte all tilgjengelig plass i tempelet. Bak Buddha var det i hele tempelets lengde plassert kollektskåler på en lang rekke. Man kunne veksle sine penger i masse småmynter, og så slippe en og en mynt i hver skål. Det så slik ut og hørtes slik ut.
Etterpå tuk-tuk'et vi oss videre til en gate som var backpacker'nes hovedgate i Bangkok. Dette er en gågate med salg av alt mulig rart. Her fikk man også ting som ikke selges på gata hjemme. Frister det med fritert mark, skorpion eller gresshoppe? - Her beviser Trond at også europeere kan ha i seg slikt. Jeg nøyde meg med å smake på et gresshoppe-bakben, og det smakte faktisk godt! Ellers kunne man få seg diverse falske beviser. Vi holdt oss unna de falske bevisene, men lot Daniel og Jonas få seg noen tøffe tatoveringer. Det ble seende slik ut.
Det gikk ubønnhørlig mot kveld, og det ble på tide å pakke for hjemreisen. Synd! - For neste stopp er København, og det betyr at ferien går mot sin slutt... Etter at vi hadde pakket, fulgte Rath og Trond oss til flyplassen i hver sin drosje. På flyplassen fikk vi tid til kveldsmat før det var på tide å komme seg til gate'n (via tax-free'en såklart).
Ops! - Før jeg glemmer det: Tatoveringene til Daniel og Jonas er ikke ekte. Det er av en type som forsvinner etter ca. 2 uker. - Det er vel best å nevne det før noen ringer barnevernet...
Etter tax-free'en var det ny dag og nye flyturer. Nå hadde vi en flytur på tolv timer foran oss... Det var egentlig ikke så dumt med avgangstid 0040, for da var vi jo rimelig klare for natta når vi var vel oppe i lufta. Dette var faktisk den første flyturen der jeg klarte å få meg en brukbar nattesøvn. Resten av gjengen sov også bra på denne turen. Jeg synes på den andre side at det var synd å fly over Himalaya i stummende mørke. Vi fløy "med natta", så det var stapp-mørkt på hele flyturen.
Vi ble vekket opp til frokost sør for Moskva, og moving map'en på skjermen kunne fortelle oss hvor vi hadde flydd mens vi sov. Den røde linjen viser trekket flyet har fulgt. På de tidligere flyturene har vi stort sett fulgt såkalte storsirkeltrekk (korteste vei langs jordoverflaten), men denne gangen var det ganske store avvik fra storsirkeltrekket mellom Bangkok og København. Jeg vet ikke om dette skyldes politiske årsaker eller om vi bare styrte unna dårlig vær... Dette bildet viser et lite stykke morgenstemning på flyet. Spillene på flyet var meget populære blant familiens yngste medlemmer.
Etter ca. tolv timer i lufta landet vi på Kastrup, og måtte stille klokkene 6 timer tilbake, - så vi var fortsatt ikke kommet lenger enn til litt over kl.06 om morgenen. På dette bildet kan vi ønske oss selv velkommen jorda rundt! - Vi kan også ønske oss selv velkommen til vinteren. T-skjorte var litt i kaldeste laget, men det var kun i landgangen. Inne på terminalen var det såklart greit nok, og det var jo en del av kles-planen vår...
Neste flytur gikk til Gardermoen og her ser vi første landkjenning av Norge - for første gang på nesten 2 måneder. Da vi landet på Gardermoen ble vi minnet på hvilken del av verden vi bor i: Her var alt som det skulle være på denne årstiden... Denne gangen var det skikkelig kaldt å gå gjennom landgangen fra flyet i T-skjorte, og vi fikk noen kommentarer fra folk, - men nå kunne vi fiske frem genserne våre fra bagasjen vår .(Bagasjen måtte hentes ut på Gardermoen for fortolling, og leveres inn igjen for flyturen til Trondheim.)
Da vi landet på Værnes var det skikkelig vinterstemning utenfor flyet. De lange skyggene av flyet, selv om det er midt på dagen, minner oss også om hvor vi er og hvilken årstid det er her. Da vi hadde hentet ut bagasjen ble vi møtt av Robert (broren til Cecilie). Han innehar nå en rekord: Han er den eneste som har hentet oss to ganger på flyplasser i to forskjellige verdensdeler på turen vår! Den kaldeste opplevelsen på hele turen var nok å stå utenfor terminalen i 16 speik og stable ørten bag'er og sekker, didgeridoo og oss selv inn i bilen (brrrr).
Det er rart å komme hjem igjen etter så lang tid. Selv om det er trist at ferien var over, er det godt å komme hjem igjen. Bagasjehaugen er ikke så ulik den vi hadde på gulvet før vi reiste. - Nå er det bare å pakke alt ut igjen...
Snipp snapp snute, - det blir nok flere eventyr der ute!
Reiseruten finner du nedenfor. Ved å klikke på stedene hopper du direkte til det aktuelle stedet i dagboka:
Oppdatert 12.01.2003
